Inn i dette kjem eks-klovnen Louison som den nye vaktmeistaren, slaktarens neste offer. Vakker musikk (cello og sagblad) oppstår mellom vaktmeistaren og slaktarens dotter. Dette blir upopulært, og det eine dramatiske klimaks fylgjer det andre. Undergrunnsrørsla (ein gjeng nervøse vegetarianarar kledd i regnklede og hovudlykt, og som lever i kloakken) prøver å redde Louison, og dei slår til med geriljaangrep mot leigebuarane.
Vi møter òg ei heil mengd med andre karakterar, heile storsamfunnet er representert: Proletaren, borgarsnobben, utsugaren og den lukkelege utstøtte som lever i kjellaren ilag med froskar og sniglar.
Slutten skal ikkje røpast, men eg kan seie at det blir eit vått og dramatisk klimaks, der visstnok ein frosk skal ha forstua ankelen, ifylgje regissørane. Delikatessen kan sjåast på mange måtar. Regissørane sjølve håpar å skape ein debatt av eit eller anna slag, men om kva vil dei ikkje ut med. På spørsmålet om dei er vegetarianarar svarar dei: "Ja, sjølvsagt, nei, eigentleg ikkje. I Frankrike blir vi stoppa på gata av politiet viss vi er vegetarianarar, vi likar store kjøttstykker. Men, filmen kan godt handle om vegetarianarar om ein vil ha det til det!"
Uansett korleis ein ser filmen så er den eit visuelt meisterverk. Dette anar vi allereie medan fortekstane pågår, og det blir berre meir og meir imponerande. Dei to regissørane har sin bakgrunn som kort- og reklamefilmmakarar, og i deira tilfelle har dette vore ein fordel. Dei nyttar fargar, lys, foto, klipperytme, vidvinkel og kinoformatet på ein slik elegant måte at ein sit lamslått i kinostolen.
Er det noko som er for alvorleg til å spøke med? Nei, svarer Delikatessen. Den spøker med alt: Sex, vald, galskap, sult, TV og død, alt om betyr noko i eit moderne samfunn. Den plasserer seg sjølv genremessig inn i ein århundrelang tradisjon: Samfunnskritisk og grotesk realisme, med ei lita aning science fiction. Delikatessen er en herlig blanding av Peter Greenaway og Monty Python.
tar