D-Fens er stokk konservativ, om ikke rasistisk, så i hvertfall grenseløst etnosentrisk, med en klippetro på sin egen kulturs fortreffelighet. Den amerikanske middelklassen har fått en helt. Allikevel - han praktiserer også den gamle grense-tradisjonen at så lenge du holder på med ditt, skal jeg passe mitt. Det er omgivelsene som hele tiden presser ham til å gjøre det han gjør, selv om terskelen krymper kraftig mens han vandrer tvers igjennom byen.
Falling down faller skikkelig sammen mot slutten, når D-Fens blir redusert fra å være en kommentar og en katalysator for storbyens innebygde konflikter, til å bli "just another psycho. " Men før det skjer har vi blitt tatt med på en reise gjennom en av verdens "mini-verdener", Los Angeles. D-Fens sneier innom alle lag av samfunnet, innvandrerbutikkene, de latin-amerikanske bandeområdene, "the white trash", middelklassen, den hvite overklassen, her får alle passet sitt påskrevet. D-Fens'problem er at han ikke har innsett at verden er for jævlig og at de fleste er drittsekker. Han nekter rett og slett å akseptere det. Når han så til slutt blir nødt til å forholde seg til samfunnet skjønner han ikke kodene og nekter å godta oppleste sannheter. Det smeller.
jok