Arne Skouen er kanskje vår fremste filmskaper i etterkrigstiden, og i perioden 1949 til 1969 regisserte han 17 langfilmer. Noen er kjente og kjære,og har gått inn i folks bevissthet,mens andre har blitt glemt. Flere av Skouens aller fremste filmer har lidd glemselens skjebne og vises sjelden eller aldri. Av disse er kanskje Kalde Spor hans fremste film. Et fortettet drama om svik og skyld,om oppgjør med heltemyter,krigen og fortidens handlinger.
Kalde Spor er en av Skouens mørke ekspresjonistiske dramaer. Den direkte inspirasjonen til filmen fikk han fra Michelangelo Antonionis filmer. Skouen ble imponert over italienerens suverene formfølelse og langsomme rytme,og mente dette ville passe en norsk fortelling om fjell og ski,krig og oppgjør. I Kalde Spor har Skouen forvandlet fjellvidda til en indre scene,der en kamp om fortiden kan utspille seg.
Kalde Spor er Skouens siste okkupasjonsdrama og en mesterlig film. Mange filmskapere kan lære mye av Skouens økonomiske bruk av virkemidler,av lyden - hvordan skistavenes knirkelyder får en truende og skjebnesvanger tone - eller av fortellingen. Det er en stor glede å presentere et glemt mesterverk. En av de aller beste filmene som noensinne er laget her i landet!
Gunnar Iversen