Siste Tango i Paris, som var bannlyst i Bertoluccis eget hjemland Italia da den kom, utfordret nye filmatiske grenser fordi dens elskere kommuniserte gjennom sex, i stedet for å ha sex for å opphisse og tilfredsstille publikum. Pornografi-stempelet puristene ønsket å feste til filmen, kom mye fordi sex-scenene mellom Brando og Schneider var råere og mer direkte enn noensinne tidligere. Men filmen handler ikke om sex i seg selv, heller om en nedbrutt mann på randen av sammenbrudd. Som en reaksjon på sin kones selvmord, der han føler både fortvilelse, skyld og skam - begikk hun selvmord fordi han ikke var i stand til å vise henne sin kjærlighet? - ønsker han å adskille sex fra alt annet. Han forbanner Gud, sitt borgerlige liv, den utenforliggende verden og sitte eget navn for å unnslippe tyngdekraften og gli inn i en ³sexistensiell² verden.
Det er vanskelig å ikke forbli fascinert og grepet av Siste Tango i Paris. Det hviler noe skjebnessvangert, på samme tid dyrisk og barnslig, over de to elskernes handlingsmønster. De eksisterer kun i øyeblikket, det er som de deltar i et rituale av voksne barneleker; sofistikerte og perverterte versjoner av små barns utforskninger av egen seksualitet. Dette er sex adskilt fra romantikk. Her er andre krefter i sving. Er hun datteren han aldri har hatt, og han faren hun har mistet? Uansett; det er et spill der begge vil se hvem som kan holde det gående lengst. I begynnelsen får vi inntrykk av at Jeanne nærmest blir dratt inn i Pauls desperate dragsug. Men etterhvert skifter rollene. Alt mens byen Paris i brungule høstlige farger, Vittorio Storaros medrivende kameraarbeid og Gato Barbieris stemningsskapende jazz ligger bak og skaper den perfekte stemningen/settingen for deres tabuoverskridende seksualitet.
Bertolucci ble rimelig nok angrepet for å la Schneider være naken så og si hele filmen gjennom, mens han ikke tok med nakenscenene av Brando. Likevel, få vil motsi at Siste Tango i Paris er den filmen hvor Marlon Brando virkelig viser seg selv, sårbar og naken, med sine mørkeste sider blottet. Gjennom scenene han selv skrev, gjennom improvisasjoner, ved å la publikum få være med på selve hans brutale skuespillerteknikk, blir vi med på en reise enda mørkere enn den vi blir med på i letingen etter Dr. Kurtz (Marlon Brando) i Apocalypse Nå! Den innflytelsesrike amerikanske filmkritikeren Pauline Kael hevdet at Brando hadde innført en ny dimensjon i skuespill på film: ³Siste Tango i Paris må være den sterkeste erotiske filmen noensinne laget, og det kan godt være den vil vise seg å være den mest frigjørende filmen noensinne laget. Bertolucci og Brando har forandret en kunstform².
ys