The Wild One


The Wild One USA 1953 Regi Laslo Benedek Manus John Paxton (etter Frank Rooneys historie) Foto Hal Mohr Musikk Leith Stevens Med Marlon Brando, Mary Murphy, Robert Keith, Lee Marvin, Ray Teal, Hugh Sanders 79min 35 mm sv/hv engelsk tale Egenimport
Humphrey Bogart, en av de store trendsetterne fra 40-årene, uttalte seg slik om Brandos gjennombrudd: "Jeg hadde bare en dress da jeg kom til Hollywood, og alle sa jeg så ut som en lassis. Tyve år senere erobrer Marlon Brando hele verden i en gammel T-trøye! Er det utviklingen, eller hva?" Dette var i En sporvogn til begjær (1951). To år senere gjorde han skinnjakken til sitt varemerke i filmen The Wild One. Samtidig la han grunnlaget for en ny subkultur, hvor idealene ble skapt av gaten og ungdomsgjengene.

Motorsykkelgjengen Black Rebels, med Johnny (Marlon Brando) i spissen, invaderer en stille og idyllisk småby. Ikledd røffe skinnklær og voldsom framferd vekker de redsel hos innbyggerne. Redselen øker betraktelig idet en annen gjeng ankommer. Sammen klarer disse å sette hele byen på hodet. Dette oppnår de gjennom vandalisme; et angrep på byens telefonsentral, terrorisering av tilfeldige innbyggere og det uheldige dødsfallet til en gammel mann. Midt oppi dette anes konturene av et framtidig kjærlighetsforhold. Johnny blir tiltrukket av den vakre Kathie, som serverer på Bleeker¹s Café. Hun er attpåtil datter av byens politimester.

The Wild One er en fiksjonalisering av en hendelse som fant sted sommeren 1947, hvor en motorsykkelgjeng overtok byen Hollister i California for en kveld. Flere lignende episoder fulgte i kjølvannet av denne, og ungdomskriminalitet ble betraktet som en ny sosial trussel. The Wild One var den første filmen som direkte kommenterte denne utviklingen, selv om Jean Cocteaus Orfeus (1950) allerede hadde brukt bildet av "black-leather-bikers" til andre formål. Filmen var hovedsaklig ment som en vanskelig, "midt-i-livet-problem"-film, med adresse til et publikum som var opptatt av det sosiale og det moralske. Det publikum den i virkeligheten nådde, var et med en heller uklar eksistens ­ de opprørske tenåringene. For første gang fikk tenåringene og det unge publikummet gjort seg gjeldende, gjennom idoliseringen av Marlon Brando og ved å trykke filmen til sitt kollektive hjerte. Brandos karisma tillot ham å bruke sin stumhet til å snakke tydelig til en generasjon som ennå ikke hadde funnet sin egen stemme.

Den ungarsk-fødte Benedek uttrykte seg slik om filmens innhold: "Temaet er ikke ungdomskriminalitet; det er ungdom uten idealer, uten mål, som ikke vet hva de skal gjøre med den enorme energien de er i besittelse av." Benedeks insistering på et troverdig portrett av motorsykkelgjengen, resulterte i at han tilbrakte tid i et slikt miljø. Han ga til og med noen av dem roller i filmen. Dette resulterte også i en filmmusikk som pløyde ny mark. Leith Stevens¹ musikk var den første konsekvent jazz-orienterte i filmsammenheng, og den første som hovedsaklig ble integrert inn i handlingen via en juke-box eller en radio.

Engelske sensurmyndigheter bannlyste The Wild One fram til 1968. Dette fordi de anså handlingen som blottet for menneskelig anstendighet. Noe som virker latterlig sett med dagens oppfatning av begrepet.

coco


Nettverksgruppa rune@nvg.ntnu.no