For å forsøke å spe på sine slunkne lønningsposer begår de tre kumpanene et innbrudd i fagforeningens safe. Men i stedet for penger finner de et detaljert regnskap over fagforeningens mange forbindelser med mafiaen. Det er ikke bare administrasjonen, men også deres egen fagforening som har forrådt dem. I stedet for å gå til politiet med informasjonen, prøver de selvfølgelig å gjøre penger på oppdagelsen. Men hvor lurt er det å prøve å presse penger av fagforening og mafia? Fagforeningen vil bestikke dem, mafiaen drepe dem. Under slikt press viser de tre musketerer hvor forskjellige de er.
Blue Collar gir et presist og hyperrealistisk bilde av arbeidsvilkår for "blue collar workers" innenfor amerikansk bilindustri. Et korrupt og råttent landskap utpensles på lerretet. Filmens handling utspiller seg hovedsaklig rundt samlebåndet, men vi får allikevel en dyp innsikt i arbeidernes drømmer og deres mareritt. I et slikt miljø, et korrupt og avhumanisert industrisamfunn, blir stolthet og integritet fundamentale egenskaper for å bevare en siste rest av menneskelighet.
Keitel, Cotto og Pryor leverer alle sammen knallsterke skuespillerprestasjoner som "blue collar"-troikaen, dialogene og samspillet går som på skinner. Schraders aggressive regi og sinte klippetempo virker som den optimale behandling av filmens faktoide tematikk.
Blue Collar er Paul Schraders debutfilm, den er laget kun to år etter at Schrader fikk sitt store gjennombrudd som manusforfatter til Scorseses Taxi Driver, en film Blue Collar har flere likhetstrekk med; den samme pessimistiske, men også poetiske storbyrealismen, og skildringen av mennesker på vandring gjennom livets skyggelandskap. Schrader har også senere gitt oss flere gode storbyportretter som Hardcore, Light Sleeper og Netter i Venezia.
mn