A Brief History of Time

A Brief History of Time er et portrett av den engelske astrofysikeren Stephen Hawking, men filmen er også en gjennomillustrert presentasjon av Hawkins eksepsjonelle teorier om universets kontinuerlige (?) ekspansjon og om sorte hull.

Stephen Hawking ble født i Oxford på dagen 300 år etter Galileos død, og overtok i ung alder det professoratet i matematikk som Isaac Newton en gang kunne skilte med. Som barn viste Stephen selvfølgelig utallige tegn på å ha en hjernekapasitet utenom det vanlige. Dette resulterte i at kameratene hans inngikk et veddemål om han kom til å bli uvanlig begavet eller ikke. (Hva slags barn er det som inngår et sånt veddemål er for meg en gåte). Den ungen som veddet rett har nå blitt en godt voksen mann, som i filmen påpeker at han aldri fikk utbetalt premien - en godtepose.

Stephen Hawking lider av sykdomen ALS (kjent som Lou Gehrigs sykdom), noe som gjør at han hverken kan bevege seg eller snakke uten hjelpemidler. Han sitter i en uhyre teknisk utstyrt rullestol, og kommuniserer med resten av verden gjennom en datamaskin koblet til en stemme-syntheziser.

Gjennom A Brief History of Time forteller venner, arbeidskolleger, familie og ikke minst Stephen Hawking selv om hva han tenker på, hvordan han tenker og med hvilken hensikt.

Filmen galaktiske aspekt bygger i store trekk på Hawkings egen bok, hvor han forsøker å legge fram gåten om Universets begynnelse i forståelige vendinger. Problemet med boken er at den gjerne, til tross for sitt pedagogiske tilsnitt, utmatter leserene og forblir liggende halvlest. Morris har imidlertid maktet å få et meget abstrakt tema klargjort gjennom glimrende visuelle eksempler.

Filmen har også et oppkomme av fysikerhumor. Jeg regner med at enhver profesjon med respekt for seg selv har sin egen form for humor, og fysikernes er i min øyne definitivt sær, men ikke uten sjarm. Å oppleve en oppglødd astrofysiker fortelle med glimt i øyet om hvordan man føler seg etter å ha vært en uke i et sort hull, er meget interessant.

Errol Morris har gjennom sine filmer hatt en besettelse når det gjelder hvordan intervjuobjektene er plassert og hva slags lyssetting de blir tildelt. Lenket til en scifi-rullestol og med en fremmedgjort, mekanisk stemme, tildeles Stephen Hawking en lyssetting som får han til å minne om en romsonde. Lyset er direkte og ensrettet, som om det uten hindring traff et objekt i verdensrommet. Dette har ikke det lattervekkende tilsnittet som ofte kjennetegner Morris sin personframstilling, det er heller å betegne som en hyllest til en mann som har tankene blant stjernene.

Philip Glass har komponert filmmusikken i A Brief History of Time. Her hører vi en annen Glass enn den som møter øret i filmer som Mishima, Anima Mundi eller The Thin Blue Line. Uttrykket er nedtonet, tonene færre; han har med andre ord vendt seg mot den minimalistiske stilen han først ble kjent for.

Hawking har tidligere motsatt seg å få sitt liv på film. I A Brief History of Time klarer imidlertid Errol Morris å syntetisere en svært spesiell manns ytre livshistorie med hans indre verden på en vellykket måte.

sb