Black Sabbath

Dersom man lurer på hvor den senere tids italienske horror-filmskapere som Dario Argento, Luigi Fulci og Jesus Franco har sine røtter, så er dette filmen man bør se. En utsøkt blanding av antydninger og symbolske detaljer, som kuliminerer i det eksplisitt makabre. Filmen er bygd opp av tre novellefilmer som blir bundet sammen av en forteller, Boris Karloff. Som i de fleste andre tilfeller er fortelleren totalt overflødig og sier ingenting vesentlig, men det passer på en sær måte inn i filmens helhet, dens uvirkelige, nesten drømmeaktige stemning.

Den første historien - The Drop of Water - er basert på en Tsjekhov-novelle og dreier seg om en eldre, kvinnelig spiritist som døde under en seanse. En sykepleier med tvilsom moral blir tilkalt for å stelle liket og faller for fristelsen å stjele den dødes ring. Ikke særlig lurt... Legg merke til hvordan Bava fremkaller uhyggestemning ved hjelp av tilsynelatende tilfeldige bilder og lyder. En av de få virkelig genuint skremmende filmer undertegnede har sett.

Den neste sekvensen - The Telephone - er den svakeste av de tre, uten at det betyr at den er dårlig. Her er det Howard Snyder som har skrevet novellen som ligger til grunn, og som tittelen indikerer så har telefonen en vesentlig rolle i filmen. Rosy, en vakker luksusprostituert mottar en rekke telefoner fra en mann som hevder at han forlot en annen kvinne til fordel for henne. Disse samtalene tar etterhvert en uhyggelig vending når man aner at personene det dreier seg om ikke er langt unna. Det blir påstått at denne episoden er en del omarbeidet i den amerikanske versjonen som vi viser. Originalt var historien langt mer dristig, men man har i dubbingen omarbeidet hele handlingen slik at den skulle passe de sarte amerikanerne.

Den mest bemerkelsesverdige av filmene er den siste - The Wurdalaks - etter en novelle av Alexej Tolstoj. Dette er en film hvor vampyr-mytologien blir redefinert. En wurdalak er en vampyr som bare kan drikke blod fra sin egen familie og finnes i enkelte legender fra Balkanområdet. Her spiller Boris Karloff selv hovedrollen som familieoverhodet som har vært borte i fjellene i flere dager, mens familien engstelig venter på ham. De får besøk av en ung adelsmann som er på gjennomreise og lar ham få overnatte. En hest dukker opp med det hodeløse liket til en banditt fra fjellene og i ryggen hans sitter farens daggert. Landskapet og lyset i denne filmen er så egenartet, så utenomjordisk dystert, at handlingen ikke kan bli annet enn en forlengelse av omgivelsene. Så skremmende at den får poetiske kvaliteter og gir tilskueren en innlevelse som åpner for nesten et for sterkt følelsesmessig engasjement.

Dette er første gang Trondheim Filmklubb viser noen av Mario Bavas filmer, noe som definitivt er på tide. Hans fortid som kameramann gir filmene hans en visuell kvalitet som få andre av 60-tallets horror-filmer kan vise til. I tillegg har han en egen evne til å plassere de riktige skuespillerne i passende roller. En rekke av hans filmer har klassikerstatus innen genren; Blood and Black Lace, Lisa and the Devil og Bay of Blood for å nevne noen.

krj