Naken

Johnny må rømme Manchester etter et seksuelt overfall og skitten, uflidd og blakk ankommer han London. Han oppsøker ex-kjæresten og forventer oppmerksomhet, men får det bare i små doser. Vi følger Johnny på hans rastløse vandringer rundt i London. Ironisk, spydig og fornærmende overfor de han kommer i kontakt med. Han ber om bråk og får det. Johnny er en bitter, vel-artikulert og selvdestruktiv drittsekk. Allikevel oppnår han til tider vår sympati. Men Naken handler ikke bare om Johnny, den er krydret med særegne karakterer, nattvakten, kioskselgersken, en yuppie og en u-landsarbeider for å nevne noen.

Den engelske regissøren Mike Leigh lager film om virkelige mennesker. Arbeidsmetoden til Leigh er spesiell. Han starter med noen situasjonsideer. Etter uker eller måneder med improvisasjon sammen med skuespillerne er historien klar. Leigh har ikke laget mer enn en håndfull spillefilmer, men han har laget en rekke fjernsyns- og kortfilmer. Mange husker sikkert den hysterisk glimrende Life is Sweet (1991). Ellers kan High Hopes (1988) nevnes som et bittersøtt eksempel på Leighs beskrivelse av London under Thatcher-regjeringen.

Leigh tilhører en gruppe britiske regissører som har markert seg kraftig med befriende gode filmer de siste årene. Stephen Frears" The Snapper og Ken Loach" Riff Raff og Raining Stones må nevnes i denne sammenheng. Leigh er en regissør som tar for seg samfunnsmessige og politiske spørsmål. Hans filmer er imidlertid spekket med svart humor,ironi og sylkvass satire og de blir derfor ikke depressive eller forutsigbare. Leigh er faktisk blitt beskyldt for å drite ut den engelske arbeiderklassen, noe som overhodet ikke medfører riktighet. Han inviterer til gjenkjennelse og da ler vi av oss selv.

red