Romeo + Juliet

Historien vi alle kjenner: Stor kjærlighet med tragisk utgang. Den tidløse romansen de fleste av oss en gang har ofret noen tårer til, William Shakespeares Romeo + Juliet, har blitt formet i en skrikende ny og postmoderne klesdrakt av den modige regissøren Baz Luhrmann.

En brutal presentasjon med et fordervet dagens Verona smeller filmen igang. Vi møter transvestitter, doplangere, forfalne gater og hippe bilrånere i et tempo som kan ta pusten fra en støvsuger. Sverdene er erstattet med kitchy pistoler, hestene med Cadillacs, rustningene med glorete hawaiiskjorter, og Romeo blir stilrent spilt av den unge Leonardo di Caprio. Han har holdningen på plass, både blikket og munnbevegelser kiler også i denne filmen den yngre dameskare ved hjertet. Vel, stilrent, filmen skaper sin egen stil i like stor grad som den tilhører noen.

På tross av syreglansen som ligger som et vokslag på kinolerretet, har man valgt å beholde den opprinnelige talemåten fra middelalderen. Effekten er herlig, og gir liv til mytiske fraser som lenge har lidd under en stiv og konservativ fremføring. Med denne filmen blir Shakespeare skubbet utfra de sofistikerte teaterelskeres høyere etasje og ned på et bakkeplan hvor der er rom for action og trendy oppførsel.

Dette er aggressivt, ærlig, originalt, genialt og rørende. Det er rørende ikke bare fordi den himmelske orden nok en gang motsetter seg Romeo og Juliets lykke, men fordi man åpenbarer troen på ekte kjærlighet selv i et ekkelt og uvant miljø. Uansett hvordan folk ser ut, hvor fremmed miljøet fremstår, om man er transvestitt eller bondejente, så er ekte kjærlighet det største som skjer. Det er som å høre "Kringsatt av fiender" i technoversjon. Hvis Shakespeare var blant oss fremdeles, så tipper jeg han ville smilt.

kik