Helt normal galskap

Helt normal galskap kretser omkring forfatteren/poeten Charles Serking. Serkings tilværelse går for det meste med til tvilsomme damebekjentskaper, dårlig vin og et forhold til skriving som følger Kristianiabohemens leveregel: Skriv ditt liv. Serking bor i "downtown" Los Angeles, eller "city of lost angels" som han kaller den ved en anledning, han betaler husleie til en kranglevoren eks-kone, og overlever ved å selge ett og annet dikt og reise på opplesningsturneer. Serking er en individualist av valg: han nærer en grunnleggende skepsis til samfunnet og menneskene som befolker det. Dette kommer spesielt godt til syne ved et tilfelle da Serking får sjansen til en tryggere tilværelse som "hus-poet" ved et forlag i New York. De fleste kvinnene i hans liv er flyktige bekjenskaper (bortsett fra denne bitre eks-kona, da), men en dag gjør han et bekjentskap som får store konsekvenser for hans eget liv. Den prostituerte Cass er like individualistisk og som sådan - i likhet med Serking selv - helt avhengig av andre mennesker til å minne henne om hva hun ikke er.

Helt normal galskap bygger på diverse noveller av den amerikanske forfatteren Charles Bukowski. Bukowski var som Serking, han skrev om sitt eget liv, så smertefullt og selvutleverende det enn kunne være. Bukowskis litteratur er strengt realistisk, men Ferreris film er mere på den surrealistiske siden. Han har tilføyd litt italiensk temperament og har en europeisk avstand til det som Bukowski skildret. Bukowski selv mente at filmen forherlighet livet på skyggesiden og var kanskje aldri så lite snurt over at Ferreri hadde tatt seg store friheter med det materialet han hadde lagt til grunn for filmen. Uansett, Ferreri beholder allikevel mye av den melankolske stemningen i Bukowskis noveller, noe som ikke gjelder de Bukowski-filmatiseringer som har holdt seg mere tro mot det litterære forelegget.

Marco Ferreri døde 9.mai 1997. Han ble aldri noen virkelig kjent regissør, hans mest kjente er nok Etegildet, men lagde filmer jevnt og trutt siden midten av 60-tallet, og høstet ofte mange lovord og en og annen pris. Hans filmer dreide seg ofte omkring de samme temaer som Bunuels filmer: galskap og forfengelighet. Men mens Bunuel stadig forfinet sin evne til å radbrekke borgerskapet og geistligheten, sparket Ferreri til alle samfunnsklasser. Hans filmer var alltid provoserende, og hvorvidt man likte dem eller ikke kom an på hvor nært man sto det han lagde film om. Kanskje derfor fikk Helt normal galskap stort sett bra medfart i Europa, mens amerikanske kritikere brukte storslegga da de skulle omtale den.

ahk