Akkumulator 1Ett bilde står klart for meg fra årets Oscarpris-utdeling. Bildet er av tre menn - en gråsprengt, en ung og en pitte liten. Mellom seg holder de statuetten for "beste utenlandske film".
Kolja - tsjekkeren Jan Sveráks fjerde film - skapte en aldri så liten revolusjon for sitt hjemland. Som Oscar-vinner, som solgt til all verdens land (bokstavelig talt) og som en publikumstrekker av uante dimensjoner ga den tjekkisk film et ansikt også for den gjengse kinogjenger. Noe skyldes vel fortellingen, men det meste kan tillegges de hjerteskjærende situasjonene som utspiller seg mellom den grånende cellisten Louka og lille, ensomme Kolja.
Jan Sverák hadde med seg faren sin Zdenák som manusforfatter og hovedrolleinnehaver i Kolja. Med det opprettholdte han et samarbeid vi også finner igjen i Sveráks tidligere film, Akkumulator 1. Der fortellingen i Kolja er lagt til en tid rett før Fløyelsrevolusjonen, er mye av Akkumulator 1s univers lagt til en tid hinsides vår egen. Som en hybrid mellom parodi og hyllest til sci-fi-filmen tematiserer den debatten om fjernsynsbildenes farlighet. For mennesker som tidligere har vært på TV kan det være skjebnesvangert å oppholde seg innenfor fjernsynets blåskimrende strålingsområde - det visste du kanskje ikke? Du visste kanskje heller ikke at parallelt med vår verden finnes det en skyggeverden bebodd av vrengbildene til de samme menneskene, de som en eller annen gang har vist fjeset sitt på skjermen? Nei vel. I filmen blir du forklart fjernsynets funksjon som akkumulator og du får innblikk i en verden, et absurd og burleskt univers, der Colargol kan støte på Neil Armstrong og der Erik Diesen endelig kan få hilst på Walt Disney. Selv om vi i filmen befinner oss i den noe ukjente tjekkiske delen av dette universet, er disse scenene skikkelig morsomme.
Jeg så Akkumulator 1 under Tromsø filmfestival
vinteren 1996. Da fikk den utdelt publikumsfavoritt-prisen. Du
kan se den i kveld.
sb