Tokyo Fist

Tsukamotos fascinasjon for kroppen som arena for intellektuell og voldelig utforskning kjenner vi fra de to Tetsuo-filmene. Med Tokyo Fist trekker han traumene sine inn i en tilværelse vi kjenner oss igjen i. Nå er det ikke l enger sci-fi-aktige menneske/metall-hybrider som brukes som omdreiningspunkter, men en mye mer nærliggende og enkel menneskekropp. Filmens slagkraft blir derfor, om mulig, enda større enn med de to foregående.

Kroppsmodifikasjoner er i ferd med å tyte frem fra undergrunnen som en utsmykningskunst i den industrialiserte verden. Tatovering, piercing og desslike har til alle tider vært utbredt i såkalte primitive kulturer, men i det øy ebl ikket samfunnene har nådd et visst økonomisk utviklingspunkt, forsvinner de gamle tradisjonene. Nå svinger pendelen den andre veien igjen. Vulgærutgaven finner vi representert ved utallige taoverte roser og silikonputer både her og der, den ekstremavangardistiske ved den franske kunstneren Orlan, som gjennomgår et par plastiske operasjoner i året. Tsukamoto bruker i Tokyo Fist dette både som et bakteppe og som et mål for boksemetaforen. Toky o Fist handler ikke om boksing. Den handler om å frivillig utsette kroppen for smertefulle forandringer. Forandringen trenger ikke å ha noe formål utover forandringen i seg selv.

Hvem som i Tokyo Fists fiksjonsunivers rivaliserer om hva eller hvem forblir uklart. Det er ikke de som er filmens poeng heller. Med sitt sedvanlig ekstremfilmiske fortellerspråk agiterer Tsukamoto for forandringens kraft, enten den er kr eat iv eller destruktiv. Det er bare å ta den opp i seg.

jok