Cinema Paradiso

Den middelaldrende Salvatore, som jobber i filmindustrien i Roma, får en sjelden telefon fra moren. Hun forteller at en nær venn i den lille hjembyen på Sicilia er død, og han blir bedt om å delta i begravelsen. Han drar tilbake, men ikke bare til sin oppvekstby som han har vært borte fra siden ungdomstiden. Han reiser inn i fortidens og barndommens verden, og til de betydningsfulle minner den inneholder.

Filmen skildrer livet i den fattige småbyen i all sin detaljrikhet og med en så vakker iscenesettelse at vi nordboere bare kan misunne våre italienske venner. De estetiske middelhavske omgivelser blir utnyttet til det fulle. Lille Salvatore er egentlig korgutt, men liker best å oppholde seg hos den adskillig eldre kinomaskinisten, Alfredo. I kinorommet hvor filmene kjøres, krangler de om hvor de sensurerte filmklippene skal gjøres av, hvor Salvatore egentlig burde vært og kjefter ellers slik det er lett å anta at den italienske folkesjel er utrustet. Deres stormfulle forhold til tross, kinomaskinisten blir hans beste venn, og han introduseres for en filmverden som i fremtiden skulle bli hans eget domene. Senere i filmen overdøves Salvatores forhold til kinomaskinisten med et kjærlighetsforhold til en av skolens vakreste piker, og Salvatore tar et steg ut av barndommen. Miljøet endres videre, og han utvikler seg, inntil den dag han på Alfredos oppfordring forlater sin hjemby nærmest for godt - som om den ikke lenger var en del av ham.

En mer treffende hyllest til filmen selv er det i mine øyne neppe mulig å lage. På et mystisk vis smelter følelsen av førstegangsforelskelse, barndomslengsel, nære familieforhold og forkjærlighet til filmen (som formidler av disse livserfaringer), sammen til en glødende hjertevarm kjerne av eksistensiell meningsfullhet. Filmen forteller om det mest verdifulle som er, og nettopp dette viser hvor høyt filmen som medium står - hvor viktige ting som kan sies. Du er ingen kinogjenger hvis ikke du har sett denne!

kik