KinodagerSi meg, hva husker du fra dine tidligste kinodager? Var du en av dem som var med mor og så Mormor og de åtte ungene i stort format en gang på søttitallet? Som kjempet deg til kremplassen midterst på galleriet i kinoen på samfunnshuset da E.T. endelig kom til din by? - Vel, du er ikke alene. Alle har hatt en tid da det å gå på kino var noe ekstra, da man opplevde noe som satte avtrykk i minnet.
Det bedrives et aktivt gjenbruk av slike forgangne opplevelsene. Mange trekker dem fram som gode historier fra barndommen, historier man gjerne forteller fordi man vet andre vil like dem, fordi de høres nesten akkurat ut som det andre opplevde eng ang. Å få gjenskape kinominnene sine på film er det imidlertid få som får mulighet til.
Fridrik Thor Fridrikssons film Kinodager er selvbiografisk, men den er så og si universal i sin referanse. Det er er kinominnene til en gjeng gutter som vokste opp i Reykjavík en gang på 50-tallet, et sted og en tid preget av am erikanske soldater, russiske spioner og en kald krig. Fridriksson og manus-medansvarlig Einar Már Gudmundsson var to av guttene i gjengen. Kinodager gir nostalgiske tilbakeblikk på en alder hvor livet fortoner seg relativt sorglø ;st, når opplevelsen blir styrt like mye av alt som skjer før og etter forestillingen enn akkurat av hva slags film man skal se.
Tilbakeblikk som til tider minner mye om de du selv har.
sb