Frisørens ektemann

Frisørens ektemann er en film om en ideell kjærlighetshistorie om to mennesker som lever sammen i ti år, uten venner, uten barn, uten ende. Dette er l'amour fou, den altoppslukende kjærligheten.

Antoine er filmens forteller og han innrømmer at han allerede som barn ble besatt av drømmen om å gifte seg med en kvinnelig frisør. Som ung gutt pleide han å smugtitte på den ferme kvinnen i den lokale frisørsalongen. I filmen møter vi Antoine mange år senere, han er nå blitt en voksen mann godt oppe i årene. Antoine står utenfor en frisørsalong og titter inn på den unge og vakre Mathilde bak frisørstolen. Antoine går inn og bestiller klipp, og spør Mathilde rett ut om hun vil gifte seg med ham. Han får ikke noe svar umiddelbart, men han henger rundt salongen i dagevis for å vise at han mener alvor. Til slutt får han sitt svar. Herfra forteller filmen om deres lykkelige tilværelse i frisørsalongen, uten verken ønske eller behov for å gå ut, reise eller å ha kontakt med andre mennesker enn salongens kunder. Patrice Leconte sier selv at dette er en bisarr historie, fordi det handler om et par som aldri har behov for noen andre enn seg selv.

Frisørens ektemann er på mange måter en svært utradisjonell film. Det er en underfundig historie som blir fortalt med en kjølig distanse. Leconte er konsekvent i sine fremstillinger og man oppdager raskt om man er med i filmen eller ikke, og blir du med vil du oppdage at filmen er breddfull av både humor, tragedie og ikke minst erotikk.

Det er mannens, til og med den eldre mannens, erotiske fantasier overfor en ung og sensuell kvinne som skildres. Derfor er det kanskje ikke så rart at det først og fremst er menn som opplever filmen som erotisk. Det flotte med Frisørens ektemann er at den er kjemisk fri for lettvinte og platte “erotiske løsninger”. Erotikken ligger i antydninger og små tette bilder. Leconte sier selv i et intervju til Kalle Løchen i Film & Kino; "når man filmer i scope så kan man selvsagt velge å vise alt, slik det ofte gjøres i de store, amerikanske filmene. Men jeg ønsker isteden å vise litt av alt, en detalj. For meg var det spesielt spennende å fokusere på deler av mennesker, eller detaljer i et rom, i et stort format. Det handler om hva som vekker sterkest opplevelse i scenebildet. En stol, en duk, en pute eller en lampe? Hva er det som representerer scenen? Man kan bygge opp en scene i dybden, fokusere på detaljer med dialog “off-screen” og sette tilskuerens fantasi i sving."

Ola Lund