Mannen i vinduet

Middelaldrende menn. De er snille bestefedre, frustrerte forretningsfolk, samvittighetsløse mafiosi, kyniske detektiver, etablerte familieoverhoder. De har rett på kjærlighet idet de får lov til å krype tett inntil sin middelaldrende kone som selvsagt fortsatt er like pen som for tredve år siden. På tross av fem barnefødsler og to ansiktsløftninger. I erotisk sammenheng ser vi dem stort sett bare i sidesprang, som de angrer dypt og inderlig etterpå. Er lystobjektet så en yngre dame, må det tabueres enda sterkere. Da finner vi vår middelaldrende mann på et snuskete bordell. Han er fet og svett, og andpusten etter et hastig nummer ruller han til side og snorker.

Og hva med den sensuelle, forelskede middelaldrende mann? Finnes han ikke? Ikke tvil om det, men akk så sjeldent har han lov til å vise seg på kinolerretet. Middelaldrende menn, hva har dere gjort for å fortjene en slik urettferdig behandling?

Mens Hollywood synes å ha bestemt seg for i utrydde arten, har Patrice Leconte (født 1947) tatt ham til hjertet. Han gjorde det i Frisørens ektemann og Tango, og han gjør det i Mannen i vinduet. Det er mange paralleller mellom de to filmene, både tematisk og stilistisk, men de forteller to helt forskjellige historier.

I Mannen i vinduet møter vi Mr Hire, en dyster, tilbaketrukken mann, ikke likt av de fleste i sin omgivelse. Han virker skummel, innestengt i seg selv, og han "liker ikke menneskene selv heller". Han bryr seg ikke om hva folk tenker om ham, han prøver ikke å forklare og rettferdiggjøre seg selv. Hvis folk har fordommer, så går dette på deres egen samvittighet. En ærlig mann, bare ikke tilpasset et samfunn der det gjelder å være sympatisk og sosial. Er man ikke det, kan man mistenkes for alt mulig rart. Derfor er det ikke så underlig at han blir mistenkt for drapet på en jente i nabolaget.

Hver kveld står Mr Hire foran vinduet sitt og kikker inn i leiligheten midt imot, på den vakre og unge Alice. Hun oppdager dette ved en tilfeldighet, men til publikums - og Hires - store forbauselse blir hun ikke sint. Hun fatter interesse for ham, og de blir nærmere kjent med hverandre. Både publikum og Hire har litt vanskelig for å ikke være en smule mistenksom mot så mye plutselig vennlighet fra hennes side, men kan et slikt pent og uforpliktet vesen ha noe ondt i sinnet?

Med Mr Hire har Leconte skapt en spennende og interessant figur. Hire er en mann som er i stand til en altoverstigende og betingelsesløs kjærlighet. Det er ingen stor og hurtigbrennende flamme som slokner etter kort tid. Lerretet tar ikke fyr, men enkelte ganger blir det så varmt at det synes å få små smelterynker. Det er en middelaldrende manns rolige og tålmodige hengivenhet vi bevitner her. Sensualiteten skildres ikke i ville omfavnelser, men med blikk og, bokstavelig, med fingertuppene.

Mer enn en detektivhistorie og en film om kikking er Mannen i vinduet en film om kjærlighet og svik, om fordommer og om hvorvidt man skal tilpasse seg samfunnet og bli med på dets hykleriske sosiale spilleregler. Den etterlater en ubehagelig følelse om samfunnet denne mannen lever i.

I Mannen i vinduet skildrer Patrice Leconte en meget kompleks karakter, og akkurat som sin hovedperson er han en mann av få ord og lange utredninger. Han viser, med distanse og uten forklaringer. Hvis ikke publikum oppfatter signalene og tolker tegnene, får de bare skylde på seg selv. Filmen er en heller kjølig skildring, langt fra all sentimentalitet, og virkemidlene er enkle, scenografien nærmest steril, helt i takt med måten Hire viser seg til sine omgivelser på. Leconte viser de ulike, ekstreme sidene ved Hires personlighet i noen få små scener, hvilket fører til at han balanserer på grensen mot karikaturen. Han gir oss et mangekantet bilde av sin hovedperson. Og kantene er skarpe. Men Leconte holder balansen.

Musikken i Mannen i vinduet er ved Michael Nyman, Peter Greenaways huskomponist. Deler av Hire-musikken minner faktisk sterkt om musikken i Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker. Mens den minimalistiske musikken virker som en kontrast til Greenaways barokke bilder, har den en helt annen effekt i Mannen i vinduet. Musikken er her helt i takt med Lecontes enkle, strengt komponerte bilder med skarpe linjer og konturer, der tomheten synes å regjere. Minimalistiske bilder, faktisk.

Basert på en roman av Georges Simenon og med en politimann som etterforsker et drap, ble Mannen i vinduet et villig offer for tvangsjakken "thriller". Og i dette tilfellet må man faktisk innrømme: this film is quite thrilling!

Marleen Laschet/red