Forbrytelse og straff

Dostojevskijs roman om studenten Raskolnikovs overmenneske-eksperiment er en lidelse. Ikke på noe vis fordi den er lang eller kjedelig, men fordi den er så sanselig. Den febrile stemningen eter seg langt inn i leserens eget sinn, den dampende atmosfæren materialiserer seg nærmest i papiret etter hvert som klamme fingre vender sidene.

I korthet omhandler filmen, som boken, Raskolnikovs selvpålagte mentale odyssé. Han dreper en gammel pantelånerske og hennes yngre søster Lisaveta med en øks, mest for å bekrefte hvorvidt han selv hører til overmenneskene, om han er en Napoleon med rett til å drepe og moralsk styrke til å leve med sine gjerninger.

"Forbrytelse og straff" har vært filmatisert en rekke ganger, oftest i Hollywood, men med varierende resultat. Det er nemlig ingen enkel sak å formidle en stor romans komplekse flettverk av handlingsforløp, filosofiske betraktninger, samt ideologiske og emosjonelle sider, på film. Ofte går betydelige og sentrale element tapt gjennom adapsjonen, fordi det er problematisk å skape billedlige ekvivalenter til ideer, slik de kommer til uttrykk i litterær form. Organisasjonsmessige vilkår innad i filmindustrien er vesentlige for å sikre en adekvat behandling av litterære verk for filmmediet. De eneste som i så måte synes å ha hatt et tilstrekkelig apparat, og følgelig regelmessig har lykkes med sine filmatiseringer, er russerne.

Det politiske "tøværet" i Sovjetunionen som fulgte etter Stalin-tiden, fra midten av 50-tallet, førte også til lempninger i den strenge filmpolitikken. For det første ble det mulig å fravike kravet om en "positiv helt" i filmene, og skildre figurer som nettopp Raskolnikov - en figur som drar i tvil de positive karaktertrekk man ønsket å dyrke frem i Stalin-tiden. Dernest ble det mote å filmatisere de deler av den litterære arven som var akseptert av myndighetene. Sergej Bondartjuks Tjekov-filmatisering Sikaden (1955) var den første av disse "litterære" filmene. Samme regissørs monumentale og nær 9 timer lange Krig og fred (1964-67, Cin v - 94) etter Tolstojs 1600-siders roman, regnes gjerne som høydepunktet. Spesielt sistnevnte er karakteristisk for den sovjetiske filmindustriens holdning til den litterære arven: I troskap mot forelegget vøres ikke størrelsen på produksjonskostnadene, heller ikke konvensjonelle oppfatninger om filmens lengde eller format. Hovedsaken er å bringe romanene til lerretet på en måte som ikke går på akkord med foreleggenes nerve.

Når det gjelder "Forbrytelse og straff" innbyr neppe den romanen til tilsvarende ekstravagante iscenesettelser som Tolstojs "Krig og fred". Scopeformatet gir filmen et passelig episk preg, men fortellingen er gjennomgående formidlet i klaustrofobiske nærbilder som kler det psykologiske dramaet. Sjumskijs sobre svart-hvite billedregi gir ikke anledning til å fortape seg i kostymer og scenografiske detaljer. Bare en sjelden gang trekker kameraet seg tilbake for å avsløre karakterenes omgivelser, hver gang for å understreke et ideologisk poeng. Det skjer for eksempel i den gamle pantelånerskens leilighet, der hun skal late livet blant all sin urettmessige jordiske rikdom. Det er likevel mest iøynefallende når levemannen Svidrigajlov, forlatt av Raskolnikovs søster Dunja, tenksomt betrakter revolveren hun har kastet fra seg på gulvet. Langsomt zoomer kamera ut som for å understreke hans ensomhet midt i all velstanden, og den skjebne han uvilkårlig går i møte som følge av den. Nok et strålende eksempel på Sjumskijs fortellende kamera, er scenen der Svidrigajlov på besøk i Raskolnikovs hybel forsøker å vinne dennes tillit. Kamera kjører forsiktig i posisjon for å fange dem begge i samme bilde, før Raskolnikov plutselig river seg løs fra den trykkende intimiteten, trekker kamera med seg og etterlater Svidrigajlov utenfor billedrammen. Sjelden finner filmbilder en form som kler dramaet i en slik grad.

el