Fluen

Sciencefiction serien ruller videre – vi har kommet fram til David Cronenbergs kommersielle gjennombrudd, vitenskaps-skrekkfilmen Fluen. Ulikt de fleste av hans filmer kom den i stand etter en henvendelse fra en produsent (i dette tilfelle Mel Brooks), og det nokså beleilig, etter et havarert forsøk på å realisere Total Recall.

Fluen er en remake av Kurt Neumans exploitation-film fra 1958. Vel, remake; Ordet nyinnspilling er både norsk og mer treffende. Cronenberg benyttet kun grunnkonseptet om vitenskapsmannen som utvikler en "telepod", en innretning for teleoverføring av materie, og som i et mislykket laboratorieforsøk blir genetisk spleiset med en blindpassasjer av en husflue. Der slutter likheten.

Cronenberg krevde frie tøyler for å ta på seg oppdraget, og det fikk han i den grad at hans første "Hollywood"-produksjon ble filmet i vante omgivelser i Canada og med hans faste crew. Med utgangspunkt i det nyskrevne forelegget tok autøren Cronenberg fatt i de bisarre grunntrekkene, plukket manus fra hverandre, og satte det sammen igjen bit for bit. Han la om historien og bygde karakterene opp fra grunnen av. For som han sier, det er den eneste måten han kan jobbe på.

Jeff Goldblum er med sin egenartede og eksentriske scenegestalt som skapt for rollen som Seth Brundle. Den innledende halvdelen av filmen får preg av en slags romantisk komedie, i det den ensomme vitenskapsmannen Brundle møter en journalist fra et vitenskapelig magasin, spilt av Geena Davis, og det oppstår søt musikk (Goldblum og Davis var forøvrig på den tiden par også i virkeligheten). I et ønske om å imponere sin elskerinne fremskynder Brundle eksperimentene, og plasserer seg selv i en av sine designer-telefonbokser...

Det som gjør fortellingen til noe langt mer enn en gore-orgie i avfallende menneskelemmer og vrengte bavianer, er den nærgående skildringen av utviklingen i de to hovedpersonenes bevissthet etter hvert som "sykdommen" skrider frem, og deres respektive måter å takle dette på. Cronenberg la vekt på at Brundle under hele sin metamorfose måtte beholde evnen til både å tenke og kommunisere, og det er heri den virkelige Cronenbergske gru kommer til syne. Han spiller på en frykt som ligger latent i oss alle, frykten for å være vitne til en forvitring av ens egen kropp – mens du hele tiden er ved full bevissthet. Filmen fikk Oscar for beste makeup i 1986.

Per Fikse