Trondheim Filmklubb

Forbrytelsens element


Forbrydelsens element Danmark, 1984 Regi Lars von Trier Manus Lars von Trier, Niels Vørsel Foto Tom Elling Musikk Bo Holten Med Michael Elphick, Esmond Knight, MeMe Lai, Jerold Wells, Ahmed El Shenawi, Astrid Henning-Jensen, Janos Hersko, Lars von Trier 103 min 35mm, farger, norske tekster Utlån NFI

Enkelte filmer brenner seg inn på netthinnen for alltid. Forbrytelsens element er Lars von Triers oppsiktsvekkende debutfilm fra 1984 – en film som smeltet mange øyne da den kom. Filmen vant Grand Prix i Cannes samme år for beste tekniske bidrag, og det er da også et teknisk og visuelt imponerende verk vi har med å gjøre.

Men det er ikke noe hyggelig tema von Trier valgte for sin debutfilm; en framtidsvisjon som beskriver humanismens og sivilisasjonens undergang, et Europa i forfall. Forøvrig et tema von Trier har hatt som en rød tråd for hele sin trilogi, bestående av Forbrytelsens element, Epidemic og Europa. Skal vi tro Lars von Trier, ser det ikke lyst ut for vår ettertid.

Forbrytelsens element er fortalt gjennom kriminalkommisær Fishers tilbakeblikk hos sin psykoanalytiker i Kairo. Fisher er hentet tilbake til Europa for å finne en bestialsk barnemorder. Men Europa er ikke lenger til å kjenne igjen. Vi befinner oss midtveis mellom Fassbinders speilverden og Tarkovskijs forbudte sone. Et uavbrutt regn faller over de nedslammete ruinbyene, årstidene har opphørt å skifte. Natten hersker. Filmens gulaktige, ekspresjonistiske bilder gir en ubehagelig fuktig og klaustrofobisk stemning, alt mens vår kyniske anti-helt Fisher begynner å miste grepet på situasjonen – og virkeligheten.

I tråd med sitt den gang temmelig arrogante manifest, var ikke Lars von Trier fornøyd med "velmenende filmer rundt et humanistisk budskap". "Vi vil ha mer", skrev han, "vi vil ha the real thing, fascinasjonen, opplevelsen – barnlig og ren som sann kunst". Og på en eller annen måte er det dette han har lykkes med å gi oss. Det er den rene fascinasjonen for de fargemettede bildene og den uhemmete blandingen av ekspresjonisme, punk og film noir, som ga en tilfredsstillende 80-talls opplevelse av å ha opplevd noe – der et sted mellom bildet og fortellingen, mellom punken og postmodernismen. Og kanskje var det fargene som aller mest bidro til denne opplevelsen, av at vi som apen satt på skulderen til Fisher, "Europas siste turist", og var litt klamme på hendene?

ys


Trondheim Filmklubb [01.01.99] rune@nvg.org