Midt i ingensteds

Mexikansk film opplevde en krise etter Echeverría-regimet (1970-76). Det ble gitt minimalt med statlig støtte til unge filmskapere, og resultatet ble deretter; få og lite kreative filmer. Men i 1983 ble omsider et statlig, administrativt filmselskap dannet igjen, Imcine, og nå på 90-tallet høster man fruktene av dets langsiktige satsning. Imcine har favorisert prosjektene til unge regissører, hovedsakelig personer i 20- og 30-åra nyutdannet fra diverse filmskoler. I forhold til de eldre og mer tradisjonstro regissørene, er denne unge generasjonen mer influert av Hollywood og et kjapt, pulserende tv-språk.

Hugo Rodriguez er blant de mer ukjente, unge regissørene som debuterte på 90-tallet. Hans svennestykke In the Middle of Nowhere (1993) utspiller seg - ganske riktig - på et gudsforlatt sted, nærmere bestemt på en enslig bensinstasjon milevis fra folk. Her bor Susana (Blanca Guerra) og hennes ektemann Joaquin (Manuel Ojeda), en frafallen unionist med en grumsete fortid. De får et avbrekk i sin traurige, stereotype hverdag idet tre rømlinger dukker opp på stasjonen. Disse består av den kriminelle Raul, som er alvorlig såret, hans farlige fristerinne av en kone, Claudia, og hans ikke alt for smarte bror, Ernesto. De tre har ikke klart å skaffe til veie en bil, så de blir tvunget til å gjøre bensinstasjonen om til et fort.

Det oppstår en spent situasjon på den vesle bensinstasjonen. Og spenningen ligger mer i de ulmende relasjonene mellom de ulike rollefigurene, enn i den rent ytre handlingen. De er dømt til å holde hverandre med selskap på de få kvadratmetrene, og i denne svette atmosfæren oppstår det gnisninger mellom dem. Rodriguez har nok ønsket å utforske hva slags reaksjoner en slik klaustrofobisk situasjon avstedkommer. Resultatet har blitt et slags psykologisk kammerspill, hvor hanen på revolveren spennes tidlig. Og hvor seeren hele tiden venter på at den skal gå av.

lm