Om Tilla

I 1963 påbegynte Arne Skouen det som skulle bli en trilogi av filmer om psykisk skadde barn. Filmer som både var spennende dramatiske detektivhistorier om menneskesinnets irrganger, og samtidig bitende innlegg i samtidsdebatten om psykisk skadde barns levevilkår. Trilogien er kanskje Skouens absolutte hovedverk, og er dessuten med på å signalisere filmmodernismens ankomst til Norge. Om Tilla er den første av de tre filmene. Det er kanskje den mest konvensjonelt fortalte av de tre - Vaktpostene (1965) og Reisen til havet (1966) er djervere i sitt formspråk - men samtidig den mest spennende og rørende i trilogien.

Filmen forteller om Tilla, som ikke har snakket på halvannet år. Moren holder på å gi opp, og isolerer seg som Tilla, men barnepsykologene Ivar og Mimi begir seg inn på et møysommelig detektivarbeide for å finne tilbake til de dramatiske hendelser som Tilla har fortrengt, og som er opphavet til hennes isolasjon og stumhet. Etter hvert kommer psykologene på sporet av Tillas gåte. Hennes katatoni erstattes med skremt uro da hun hører en skipssirene. De to nærmer seg en avsløring, og tar Tilla med seg for å høre sirenen igjen.

Om Tilla er en av de vakreste filmene fra etterkrigstiden. Spennende som en detektivroman, og mer rørende enn alle Harlekin-romaner til sammen. I Skouens filmografi hører den til de mest presise og sikre. Stemninger og handlingstråder presenteres på en måte som driver oss ubønnhørlig mot den spennende avsløringen.

Gunnar Iversen