Rob-Vel hadde i juni 1939 introdusert ekornet Spip som Sprints følgesvenn og handlingskommentator. I oktober 1944 ga Jijé Sprint ennå en følgesvenn i form av fantasten Kvikk (Fantasio) - kopiert over Alexander (sønnen i avistegneserien Blondie).
Serien, som ble tegnet og fortalt av Rob-Vel (Robert Velter), var fra starten av en enkeltsides gag-serie, men alt i oktober 1938 forandret Rob-Vel serien og gjorde den til en fortsettelsesserie med vekt på humoristiske eventyr. Den første lange episoden fikk tittelen "Arven" (L'héritage), men har ingen ting med den senere Franquin-episoden med samme tittel å gjøre.
Rob-Vel tegnet serien til september 1943 med et lite avbrudd i 1941, da Jijé (Joseph Gillain) overtok.
Det var Jijé som for alvor kom til å utvikle seriens uttrykk og miljø da han ble fast tegner på serien i september 1943.
Rob-Vel hadde i juni 1939 introdusert ekornet Spip som Sprints følgesvenn og handlingskommentator. I oktober 1944 ga Jijé Sprint ennå en følgesvenn i form av fantasten Kvikk (Fantasio) - kopiert over Alexander (sønnen i avistegneserien Blondie).
Dermed hadde den snusfornuftige Sprint fått den irrasjonelle og koleriske motspilleren som skulle gjøre sitt til å forkludre løsningen på mangt et eventyr samtidig som han tilførte det både spenning og humor.
Kvikk var fra begynnelsen detektiv. Sprint var hotellpikkolo. Men begge ble raskt gjort om til reportere - først i Spirouforleggeren Dupuis' avis "Le Moustique", senere i tegneseriebladet Spirou. Men dermed hadde serien fjernet seg så langt som vel mulig fra utgangspunktet. Rob-Vel uttalte i 1973: "Hvis jeg fortsatt hadde vært på serien, hadde den kommet til å handle om en globetrotter som arbeidet som pikkolo på hoteller verden over. I dag er Sprints uniform helt meningsløs i sammenhengen.
Realistisk sett er det naturligvis riktig. Men da Rob-Vel overleverte serien til Jijé, hadde Sprint alt blitt bladet "Spirou"s innarbeidede symbol. Han hadde som pikkolo fått i oppgave å ta seg av gjestenes velbefinnende i tegneserieland samme hvor i verden de nå var.
Jijé ble allerede på denne tiden betraktet som veteranen i belgisk tegneseriekunst og derfor var han også en ettertraktet læremester. En av hans elever var André Franquin.
I 1946 lot Jijé Franquin tegne en 12 siders episode med Sprint og Kvikk. Den het "Fantasio et son tank" og er ikke utgitt på norsk. Resultatet ble tilfredsstillende, og i juni 1946 overtok Franquin serien. Han var da 22 år.
Jijé hadde utviklet serien til å være en både dynamisk og karaktermessig uttrykksfull tegneserie, og Franquin fortsatte i samme stil.
Etter de to historiene "Svarthattene" og "Smuglermysteriet", som du kan lese om i album nr. 28, forandret Franquin i 1950 innfallsvinkel til serien. Historien "Il y a un sorcier à champignac" (Utgitt som album nr. 30: "Trollmannen i Champignac") introduserer denne nye linjen. Den er lengre (hele 57 sider) enn de tidligere episodene og preget av mere overskuelig oppbygging av sidene. Dessuten er det i denne historien at Franquin starter med å introdusere det faste persongalleri, og han skaper landsbyen Champignac, som senere ble base for mange eventyr. Greven av Champignac møter vi første gang i denne historien, og vi opplever hans vellykkede eksperimenter med soppekstrakter (inklusive bivirkningene). Og vi møter innbyggerne i Champignac med den selvopptatte borgermesteren i spissen.
Alt i neste album "Kampen om arven" (Album nr. 7) blir persongalleriet ytterligere utbygd, der en av seriens mest markante skurker, Kvikks fetter Zantafio, blir introdusert. I forskjellige forkledninger og posisjoner duker han senere opp i album som "Ned med diktatoren" (Album nr. 9), "Kvikk i knipe" (Album nr. 11), "I skyggen av Z" (Album nr. 3) og "Tora Torapa" (Album nr. 17)(Det siste av Fournier). Men det er også i "Kampen om arven" at Sprint og Kvikk finner Spiralis, som gjennom Franquins senere episoder av serien utvikler seg til å bli en av tegneseriens mest spesielle og populære figurer.
Ved å sette sammen et sterkt mimisk uttrykk med et variert kroppsspråk og så hekte på en lang "uttrykksfull" hale hadde Franquin skapt en av de mest geniale skapninger som til nå er sett, spenningsskapende, lattervekkende og karakterfull.
På denne tiden begynner også Sprint og Kvikks jobb som reportere å få mere avgjørende innflytelse på historiene. I "Nesehornets hemmelighet" (Album nr. 8) fra 1953 er det den som setter historien i gang. Det er også her de møter kollegaen Trineline, som blir med i mange eventyr. Det er for eksempel henne som tar opp filmen i "Den ville Spiralis", som antakelig er det mest sjarmerende album i serien. Det er også hun som i Tome og Janrys strek tar æren for "Monolitten i Kaalson Long" (Album nr. 26).
I "Nesehornets hemmelighet" (Album nr. 8) introduseres også en annen vesentlig "figur" i serien: turbobilen. Dette strømlinjeformede og teknisk geniale, rullende vidunder er allerede så smått foregrepet i "Kampen om arven" (Album nr. 7), hvor Sprint og Kvikk kjører turborace, men som privatbil dukker den først opp i "Nesehornets hemmelighet" (Album nr. 8).
Siste gang vi ser den er forresten i "QRN kaller..." (Album nr. 1), der den opptrer med en spesiell kjølerspiss.
Den neste i rekken av underlige skurker møter vi i 1955 i albumet "Hemmeligheten på havets bunn" (Album nr. 6). Det dreier seg om John Helena med tilnavnet "Steinbiten". Senere møter vi ham i "Havmysteriet" (Album nr. 4) før han i Tome og Janrys "Virus!" (Album nr. 25) ender på rett side av loven. Den samme forandringen skjer også med vitenskapsmannen Zorglub. I "Z for Zero" (Album nr. 2) fra 1959 forsøker han å tilrane seg verdensherredømmet, men blir forbedret. I "I skyggen av Z" (Album nr. 3) og "Tora Torapa" (Album nr. 17) opptrer han igjen som skurk, men det er fordi Zantafio har ført ham på ville veier. Ellers lar både Franquin og Fournier ham være en verdifull assistent for greven av Champignac. Til rekken av uforglemmelige bipersoner i "Sprint" hører også en som dukker opp med en kort replikk på side 41 i "Kjempeøglens egg" (Album nr. 43) fra 1957. Han spiller også en birolle i et par album fra 1958. Det dreier seg om Franquins andre mesterverk: "Viggo". I disse historiene opptrer han nok helst for å lede oppmerksomheten over på sin person i alminnelighet. På denne tiden var han nemlig begynt å opptre i sin egen nye gagserie.
Men Franquin ga også Viggo sjansen til å spille en større og viktigere rolle i "Sprint". I den urkomiske "For et sirkus" (Utgitt i albumet "Bråk i Champignac" (Album nr. 13)) fra 1966 er det Viggo som sammen med tre sprø aper bærer hovedansvaret for ablegøyene - og historien. Og uten Viggo ville den siste Franquin-historien "Bråk i Champignac" (Album nr. 13) neppe kommet i gang.
Det kan ikke herske tvil om at det var Franquin som utviklet "Sprint" til en av tegneseriemediets mest særpregede humoristiske eventyrserier. Alt i "Il y a un sorcier à champignac" begynte han som sagt å gå sine egne veier rent stilmessig. Men utviklingen fortsatte fra album så "QRN kaller..." og "Bråk i Champignac" viser en tegneserieforteller som til fulle behersker sitt medium. Det er neppe andre enn Franquin som på denne måten forstår å utnytte den uttrykksfulle karikatur og den dynamiske layout i den humoristiske tegneseriens tjeneste.
Selv om Franquin som kunstner har hatt den største betydning for utviklingen av "Sprint", må han i rettferdighetens navn dele æren for det ferdige resultat med andre.
I 1956 hjalp Rosey ham med å lage historien til "Stillhetens Pirater" (Album nr. 36), mens Will(Kjent fra "Tim og Tomas") assisterte ved tegnebordet. Deretter ble flere album skapt ved et slikt samarbeid. Greg (Kjent fra "Julius Jensen", "Bernhard Prince" og "Red Kelly") skrev manuskriptet til "Buddhas fange" (Album nr. 5), "Z for Zero" (Album nr. 2), "QRN kaller..." (Album nr. 1), og "Tempo tabu" (Album nr. 32). Jidéhem assisterte på tegningene til "Buddhas fange" (Album nr. 5), "Z for Zero" (Album nr. 2), "I skyggen av Z" (Album nr. 3) og "QRN kaller..." (Album nr. 1). Peyo (Kjent fra "Smurfene") og Gos skrev "Bråk i Champignac" (Album nr. 13). Og endelig ble "Havmysteriet" (Album nr. 4), "Miniatyrmysteriet" (Album nr. 4) og "Tempo tabu" (Album nr. 32) til i samarbeid med Roba (Kjent fra "Bulder og hans hund").
Trass i dette samarbeidet var serien likevel i bunn og grunn Franquins. Det var ikke hvem som helst gitt å arbeide med "Sprint". Det så man da også da Franquin med "Bråk i Champignac" (Album nr. 13) hadde levert sin siste episode av serien i 1968. Etter det var det Fournier som satt ved tegnebordet.
"Sprint" var i hendene på Fournier til i 1979. I denne perioden sto serien temmelig stille utviklingsmessig.
I den første episoden, "Gullmakeren" (Album nr. 14), Opptrådte Spiralis for siste gang. Figuren var Franquins, og derfor står det også på tittelbladet i dette albumet: "Av Fournier med hjelp av Franquin til Spiralis.". I de følgende album ser vi figuren bare på plakater, som tøydyr o.l.
Det kan diskuteres om det var synd eller bra at Fournier ikke fikk retten til å bruke Spiralis. I Franquins strek har denne figuren (og de fleste andre) samme spenst som en stålfjær. Fourniers figurer er betydelig slappere konstruert.
Fournier tilførte selv serien figurer som den japanske vitenskapsmannen og tryllekunstneren Itoh Kata. Men selv om han hadde kaniner i hatten, fikk han aldri karakter og uttrykk til å bli noe annet enn en biperson.
Fournier skrev og tegnet 9 album. Og man må innrømme at i allefall tre av disse hever seg langt over tegneseriegjennomsnittet. I "Tora Torapa" (Album nr. 17), "Amuletten fra Niokolo Koba" (Album nr. 20) og særlig "Vars leren" (Album nr. 21) lykkes det Fournier å fortelle riktig morsomme og spennende historier samtidig som han forsøker å finne nye fortellertekniske veier.
Fournier tegnet sin siste episode av Sprint, "Mafiaens bønner" (Album nr. 24), i 1979. Etter det ble serien overlatt til Tome & Janry - etter at en viss Yves Chaland hadde vært på tale som ny tegner.
Det viste seg å være et godt valg, siden Tome & Janry maktet å gi "Sprint" den vitamininnsprøytning som serien trengte.
Igjen kan en snakke om stålfjæreffekten i forbindelse med figurtegningen. Men alt i første album, "Virus!" (Album nr. 25) merker man at Tome & Janry både i strek og historie har et mer kontant forhold til dynamisk action og humoristiske voldsomheter enn Franquin. Et forhold som bare var til beste for serien.
Endelig merker mai i de tre albumene som ble utgitt først i Norge at Tome & Janry liksom Franquin har forelsket seg i det fantastiske eventyret. Både i "Virus!" (Album nr. 25), "Monolitten i Kaalson Long" (Album nr. 26) og "Hvem kan stoppe Cyanina?" (Album nr. 27) får vi servert god og spennende underholdning i utrolig morsom innpakking. Servert av et par tegneseriefortellere som kjenner sitt håndverk til bunns.
Legg forresten også hvordan ekornet Spip langsomt overtar Spiralis rolle hos Tome & Janry. Både hos Franquin og Fournier har Spip levert ironiske fotnoter. Men i "Monolitten i Kaalson Long" (Album nr. 26) og "Hvem kan stoppe Cyanina?" (Album nr. 27) deltar det aktivt i handlingen - både som humoristisk innslag og problemløser. Og det er en rolle som dette sjarmerende dyret har fortjent etter at det har levd i skyggen av Spiralis i så mange år.
Denne teksten er trykt i album nr . 28, men oppdatert og endret noe.
Det er hittil utgitt 45 Sprint-album, og 5 Lille Sprint-album.