"Det er telefon til deg, Kjetil", sa stemmen. Det var sikkert litt ute på dagen, men turen til telefonen var ikke problemfri. Jeg måtte strekke litt på knoklene og puste tungt ut før jeg deiset ned på krakken og løftet det altfor tunge røret. Det gikk sikkert noen minutter før det ble noen samtale, da det lille som var av konsentrasjon arbeidet med hvordan å bli kvitt denne selgeren mest mulig smertefritt, dvs kjapt og greit så jeg kunne slenge meg nedpå igjen. Alle eksamenene var unnagjort for semesteret og jula var rett rundt hjørnet. Det som opptok mest hjernearbeid for tida var hvordan jeg skulle feire en brukbar jul samt et skikkelig fett nyttår og enda ha igjen noen grunker å leve for til ny forsyning ble belastet min allerede tunge gjeldspost, også kalt Statens Lånekasse for Utdanning. Men etterhvert bablet tullingen i den andre enden av det nye digitale telenettet, virket nesten som om han hadde fått tak i feil person. Det hadde vært toppen! Halt seg opp og strevd hardt med å venne seg til lyset og konstruktiv hjerneaktivitet, for bare å snakke med en som bruker fem minutter på å finne ut at det er feil person i den andre enden. Noe av det første fornuftige jeg sa var å påpeke at jeg riktignok het Kjetil Friden, men ikke var noen dusteingeniør. Saken dreide seg visst om en bankgiro- overføring til en Ingeniør Kjetil Friden. Hjernen var ikke helt klar, men jeg kunne ikke komme på noen andre med det samme eksotiske navnet i denne delen av landet, men det hjalp ikke. Plageånden fortsatte. Han hadde visst en bankgiro-kvittering av et eller annet slag fremfor seg, og gjentok noe jeg forlengst hadde glemt, at han het et eller blabberirusk og jobbet for EBO Eiendom i Fossegrenda. Kan ikke briefe med noen større kjenskap til bankgiro da jeg stort sett har brukt postgiro, og heller ikke satt meg særlig inn i det systemet. Så, jeg åpna ikke øynene før han begynte å ramse opp ting som adressen min og kontonummeret mitt i Postbanken. Etter et minutt eller så fikk jeg skutt inn fraser a la, "Er det det skulte kamera?" og "Kødder'u, eller?". Men neida, programleder Arne Bjarne Blubberusk, han ga seg ikke. Skulle visst kjøre hele linja ut. Jeg rakk å slenge inn noen benektende setninger før samtalen var over. Den varte sikkert en god stund, men så befant jeg meg utenfor autovernet i noen svinger og måtte krabbe opp i banen igjen for å haike med neste bil.
På turen ned under dyna, virket det som om Ole Lukkøye hadde tapt sin første proffkamp og luft begynte nok en gang å flyte fritt opp til hjernen, kanskje tilogmed noen karbohydrater også. Jeg rakk å slenge en tørr vits eller to om samtalen til lillesøstra mi som satt og åt frokost. Mulig jeg kastet et blikk på vegguret også, for det var nokså lyst ute. Desperat prøvde jeg å myse bort lyset og sope bena mot den varme, gode dyna og fortsette den forlokkende drømmen. Forlokkende - kanskje fordi jeg ikke kunne huske en dritt av den. Men, Jens Henry fra EBO Eiendom ville ikke helt slippe taket, og kroppen fikk ikke den hvilen musklene streiket for. Lå vel å kastet på meg en stund før jeg hev meg opp og begynte dagen. Under frokosten begynte den trofaste hjernen å samle trådene, og konklusjonen ble at en dust fra et eller annet pissfirma hadde en bankgiro-kvittering hvor en 16000 kroner var overført fra deres konto til min. Bortsett fra det og den teite Jens Anders RingHelstOmNatta, var det bare to små detaljer som ikke stemte. Jeg var titulert med ingeniør (skam og ergrelse!) og husnummeret bar en skjemmende ‘A’. Uansett, jeg kunne sjekke opp saken på Dragvoll senere på dagen. Det var jo et eller annet jeg skulle gjøre der også, var det ikke?
Jeg la fort til at jeg kunne skille hvilke av transaksjonene som var mine fra de som ikke hørte hjemme på min konto. Kassadamen på postkontoret på universitetet så på skjermbildet over kontoen min og sammen pekte vi oss rundt blant flere merkelige transaksjoner. Vi kunne ikke se mer enn at Mangfoldige tusen kroner var overført til min konto fra bankgiro. Totalt var balansen på noenogsytti tusen kroner, og det minnet ikke mye om det jeg hadde lagt av til jul og nyttår, langt mindre det som faktisk skulle være der (det du legger av, har jo en fyr tendens til å krympe, ikke sant?). Blant annet var det en transaksjon på over 30 tusen kroner, så ett eller annet var tydeligvis galt. Men den summen som Jens Gunnar Plageånd oppga var ikke å se. Vel vel, det gjorde ikke så mye, for det var feil uansett. Vi snakket sammen endel, jeg, kassadamen og en person sentralt i Postbanken. Resultatet var ikke så mye. Ingen kunne varte opp med noen forklaring, men jeg ble ihvertfall forsikret om at jeg ikke trengte gjøre noe. Jeg opplyste om at dette kunne ha noe med at jeg tidlig den høsten mistet mitt postbankkort med bilde på byen. Jeg hadde meldt fra om dette, tilogmed til politiet, ettersom det ettertrykkelig står at ingen erstatning blir aktuelt hvis ikke. Men uansett, jeg var ihvertfall litt lettet. Postbanken fikset vel dette. De har aldri sviktet meg tidligere.
To dager nærmere Jul, ble jeg nok en gang vekket av den lille frekke søstera mi. Saken hadde ikke rukket å forlate hodet mitt ettersom jeg hadde fått kvittering fra Bankgiro over en av transaksjonene jeg så på dataskjermen på Posten på Dragvoll. Nok en gang hev jeg på meg et plagg så jeg ikke skulle fryse ihjel. Selgere kommer ikke på døra og spør etter en spesiell person, så jeg tenkte kanskje det var en kamerat som hadde det travelt med å bruke opp dagen på å dra meg opp fra den gode senga. Litt mindre søvntrukken (ettersom folk ser deg når du åpner døra for dem og at bak døra ligger det kulde på denne tida av året) labbet jeg opp til gangen. I gangen står det en person som raskt presenteret seg som Trygve Duun fra Økokrim. Aiaiai! Tenkte jeg. Jeg visste svaret på det første spørsmålet, javisst visste jeg hva det dreide seg om. Men dessverre var hans ide om å oppklare saken at jeg først skulle innbringes for avhør. Jeg-personen fikk så se et papir som erklærte at samme person skulle pågripes. Heldigvis innebar ikke dette at jeg skulle hives inn på glattcella og tømmes for informasjon. Det kom faktisk ganske raskt for en dag at politiet trodde p min forklaring, eller rettere sagt, det jeg hadde av forklaring. For jeg var vel den siste som skulle forklare hvordan det egentlig hadde skjedd. Hvordan en person kunne bruke mitt personbankkort i Posten til å overføre penger fra et hvilketsomhelst firma til min konto, kunne jeg ikke fatte og begripe. Vel pågrepet ble det et kort og smertefritt avhør, hvor jeg ble ganske overrasket over den vennlige tonen. Litt utover dagen ble jeg sluppet på frifot og kunne nok en gang vandre ut i gatene i Trondheim og svindle til meg penger. Min ide av hva som hadde skjedd på dette tidspunktet var nok rimelig komplett. En person hadde i sin besittelse, mitt gamle personbankkort (som fungerer som identifikasjon, men kan ikke brukes til å ta ut penger fra minibank eller i terminal, da det er sperret, men kunne sikkert brukes på samme måte til å ta ut penger over skranke fra en bank), og brukte min konto flittig til å samle penger fra ulike firma på forbryterens svarteliste. Pengene skulle sikkert hentes ut senere.
Dagen etter var jeg i byen for å handle julegaver og stakk innom minibanken utenfor Trondheim Sentrum Postkontor. Mums, mums, sa det og så hadde jeg ikke det nye postbankkortet engang. Slukt av minibanken og senere for å sendes til Oslo. Jeg snakket deretter med en dame i Posten, og fikk opplyst at kontoen var sperret. Tidligere hadde jeg fått opplyst av Postbanken at jeg kunne bruke det nye kortet mitt, ettersom det hadde et annet serienummer. Da ble alt bare rot, for det var politiet som hadde sperret kontoen, ikke Postbanken. Mitt inntrykk var tilogmed at særdeles lite var gjort fra bankens side. Heldigvis kunne jeg se fram til julegaveinnkjøp da jeg på Posten på Flatåsen fikk tatt ut det som helt sikkert var mitt, minus to hundre kroner. Vanskeligere var det ikke enn at ekspeditrisen ringte opp Postbanken sentralt og midlertidig opphevet sperren, slik at jeg kunne ta ut penger. Det hjalp mye å være kjent mann der i gården. Jeg kunne selvsagt koste opp et halvt dusin andre legimitasjoner, men det hjelper å stikke hodet inn et par ganger i uka. Damen kunne tilogmed huske at jeg noen måneder tidligere hadde meldt det gamle kortet savnet.
Over nyttår ringte jeg saksbehandler igjen for å høre hvordan det gikk. Det var selvsagt helt umulig å glemme saken, spesielt siden den etterhvert så berømte Knut Helge Plageånd fra EBO Eiendom nok en gang ringte meg (tydeligvis på mobiltelefon, mens han satt på en buss eller noe i den duren). Han lurte fælt på hva som skjedde og hva jeg skulle bruke pengene til. Antageligvis hadde han litt vondt for å tro at det ikke var jeg som hadde fått overført penger fra hans firma til min konto. Det virket som han kjørte med et slags triumftog fra Marklin over at han hadde klart de store strabasene involvert i å oppspore eieren av kontoen, og nå ville han ydmyke den kriminelle enda mer ved å ringe til ham og gotte seg. Dersom denne Trond Peder- fyren er representativ for eiendomsbransjen er det rart jeg har tak over hodet.
Videre skjedde det ikke stort. Politiet hadde bilde av personen som prøvde å få ut penger ved en eller annen sparebank. En skulle tro at dette var mer en nok til å få han via dommerens hammer direkte til fengsel. I det minste kunne det kanskje fikses at det irriterende bankkortet mitt kunne fjernes fra jordens overflate. Men neida, politiet gjorde ingenting. Jeg vet ikke mye om etterforskning, og har aldri sett bildene, så jeg kan vel ikke gjøre mer enn å sverge et par eder i etterkant. Uansett gikk tiden, og på et par måneder ble det til at jeg irriterte meg mest over at jeg ikke fikk ordnet meg en kopi av pågripelsesordren. Det hadde jo vært noe å ramme inn! Et nytt semester på universitetet hadde gått, om ikke videre bra, og jeg lå lenge og sov. Og senga holdt godt på meg, for jeg orket ikke å svare på telefonen da den ringe første gang. Selv om den ringe helt ut... Hodet beveget seg under den myke dingsen det normalt ligger på. Jeg begynte sakte men sikkert å rette på den saken, men tror du ikke det begynte å bråke igjen? Skulle tro at halve Europa måtte ha tak i meg før minuttet var gått! Og denne gangen var jeg såpass irritert at jeg dro meg opp for å løfte av røret. Det var modern og det var tydelig at det var hun som ringte sist, sikkert med to sekunders mellomrom. Hvordan kunne hun vite at jeg ikke var ute?!?
Det var ikke mye fornuftig å få utav meg, så det var stort sett modern som snakket. Og dersom det var fornuftig det hun sa, virket det ikke mye fornuftig for meg. Hun snakket noe om en kamerat av meg som bodde i Nonnegata. Og det kunne ikke jeg svare på, for jeg visste ikke hvor Nonnegata var. Det var visst politiet som hadde ringt og spurt modern nok til at hun måtte ringe hjem til meg for å spørre. Og jeg var fremdeles litt trøtt, så jeg befant meg snart under dyna igjen. Vel og merke etter at jeg hadde lett gjennom diverse kartblad i telefonkatalogen for å finne ut hvor Nonnegata var. Med en sikker følelse av at dersom jeg kjente noen som bodde i Nonnegata, så visste jeg ikke hvor de bodde. Og da var det kanskje ikke så fryktelig viktig likevel... Du gjetter sikkert at jeg tok feil. For jeg hadde så absolutt ikke kjent dynevarmen lenge før det ringte på. Heller ikke var jeg rukket å bli trøtt nok til å ignorere signalet. Med ei skjorte slengt over skuldrene karret jeg meg opp igjen, og satte nesten ny rekord i våkenhet denne morgenen. På trappa sto det to typer som kjapt fant ut hvem jeg var før de presenterte seg selv. Det var to fyrer fra Tyveriavsnittet. Og det første de sa etter det var om jeg visste hva det gjaldt. Og jeg svarte faktisk ja, for det kunne vel ikke være annet enn den kameraten min i Nonnegata?
Jeg kan ikke si med sikkerhet om misforståelsen var min eller moderns, men det var ihvetfall ikke helt korrekt, da denne kameraten faktisk var meg! Denne gangen var det laget en tørr pågripelsesordre samt en ransakelsesordre på meg. Kanskje noe for Guinness Rekordbok? Og lete det gjorde de. Imens fikk jeg halt litt ut av dem, og de halt mye utav meg. Kanskje ikke helt rettferdig, men de hadde jo bruk for mer enn jeg da. Nå kan jeg ikke huske når jeg fikk vite, eller fikk inntrykk av, hva som pågikk. Men ihvertfall, det som hadde skjedd var at en person hadde i mitt navn tatt ut massevis av varer fra Thorns utleiegreier og en god del lignende saker. Det var også snakk om en mobiltelefon-abonement i mitt navn, men det har jeg aldri hatt. Og selvsagt, det med Nonnegata, var at postadressen til min navnemisbruker var nettopp der. Disse politietterforskerne visste heller ikke noe om den forrige saken, og det var jo ikke til min fordel. De gikk gjennom alt jeg hadde, omtrent. Og de fant mye mistenkelig. Jeg klarte visst å overbevise dem om at datamaskina ikke var særlig ny og at den ikke inneholdt noe verdifullt i denne sammenheng. Men det de dog fant mistenkelig var virkelig overraskende. Først fant de en eksamensoppgave i systemering som lå i papirkurven. Der lå den fordi jeg nettopp hadde fått sensuren, og ikke var spesielt misfornøyd med resultatet. Og da trenger en vel ikke beholde kladden? De klarte ikke helt å formulere hvorfor den var interessant, men av en eller annen merkelig grunn, var den mistenkelig fordi den viste at jeg "kunne litt om sånt". Jøss! Det visste jeg ikke. Da lærte jeg visst noe på det kurset også da... Kanskje jeg utdanner meg til å bli svindler? Så dette tok de med seg, og de fikk også med eksamensoppgaven, som jeg ikke hadde kastet. Det andre de konfiskerte var en liten pappeske jeg hadde spart til senere bruk. Grunnen til det var at den i sin tid hadde kommet til min postboks. Denne postboksen leide jeg sammen en kamerat en gang da vi drev et postspill, og da det koster minimalt å holde på den, har jeg ikke kvittet meg med den. Det kalte de visst triksing, og denne pappeska var bevis på at jeg hadde trikset med adresser får. Wow! Det er nesten som jeg kan se meg nøye i speilet neste gang, og se fangestriper i panna.
Etter at de var fornøyd med dette måtte jeg bli med til stasjonen. På veien kjørte vi innom Nonnegata 3C (eller var det B?). Det var et typisk leilighetshus på Møllenberg. Grunnen til at vi kjørte dit var at det var kommet post i mitt navn dit, og så var det denne mobiltelefonregningen da. De slapp visst en del arbeid dersom jeg ga dem tillatelse til å åpne det. Så det gjorde jeg. Denne postkassa var på en lang rekke med likesinnede. Og jeg fikk opplyst at de hadde sjekket stedet. Ingen med mitt navn, eller det andre navnet som sto på samme postkasse bodde der. Fyren hadde altså bare satt opp en postkasse med ymse navn på og fått post dit! I alle dager! Og ingen der i gården hadde merket noe. Selvfølgelig merker ingen det når det dukker opp en ny postkasse siden av din. Det får da være måte på å legge merke til ting som skjer i huset du bor i. Postkassa var forøvrig rimelig full av mye annet rart også. Sikkert en stund siden han sjekka sist. Endel reklame og noen aviser kanskje? Jeg fikk ikke sett så nøye, for nå skulle vi til politistasjonen. Etterhvert virket det som om teften kom seg hos etterforskerne, for nå virket det som det hadde oppfattet at det ikke var meg. Vi stoppet utenfor økonomiavsnittet for å hente papirene fra forrige gang, og snakke med den som hadde saken da. Han var dessverre på ferie, men vi fikk snakket med andre som husket saken. Før vi gikk inn i hovedbygget gjorde de det klart at jeg egentlig ikke var mistenkt lenger. Men jeg måtte avgi en liten forklaring og kunne vente i hallen. Der satt jeg en stund og så på alle og enhver. En god del personer hastet rundt for å ordne pass, men det gjorde det ikke mye morsommere. Mens jeg satt der la jeg merke til at blant de som så ut som de arbeidet i huset var det heftig få som gikk med uniform. Sikkert færre enn 1 av 5. Men det er kanskje normalt ettersom mange av de uniformerte er ute i tjenesten.
Jeg fikk avgitt forklaring, og fikk mer innblikk i tingenes gang. De hadde jobbet i en uke da og det virket som om de kom til meg så raskt som mulig etter at de ringte til modern, da de var redd for bevisforspillelse. Forklaringen var ikke mye å snakke om, da jeg ikke sa et ord om det mens den ble skrevet, for forklaring hadde jeg jo avgitt underveis. Sett og signert kunne jeg bli kjørt hjem med Exhibit A og Exhibit B under armen. Jeg ble dessuten bedt om å ikke ta kontakt med Telenor eller gjøre noe med mobiltefon-abonementet selv. Det skulle de ordne med. Det hører også med til historien at mitt navn befant seg på papirene til en bil som var solgt på Møre. Denne bilen var selvsagt stjålet. Det var sikkert en del andre ting knyttet til saken som jeg ikke fikk vite også, men foreløpig virker det som mesteparten er borte fra mine hender nå. Men selvsagt blir jeg nødt til å ordne greiene med Telenor selv. Men det er ikke store greiene, det eneste problemet er at jeg ikke har kopi av anmeldelsen av tapet av postbankkortet. Det var det rett mange som ville ha, og jeg tenkte ikke så langt at jeg måtte kopiere opp kopien i hopetall for å tilfredstille alle parter.
Visa er kanskje ikke helt slutt ennå, men jeg håper å unngå flere forviklinger. Kanskje politiet klarer å finne dusten også? Det hadde vært greier det. Men da hadde det vel vært typisk at personbankkortet var levert videre for ytterligere bruk av andre teitinger. Men nå får det være nok syting. Konklusjonen får være den at noen får mye utav lite og at en bør passe godt på enhver form for legitimasjon - uansett!