Bakgrunn

• Barndom
• Hvorfor fedre av og til er no' herk...
• Mikhails farger
• Brand
• Shamiza
• Vodkaruletten

Mer om Mikhails oppvekst i Volkhov

Om Brand

Brand var uberegnelig, uforutsigbar, tvers igjenom hensynsløs og sadistisk. Den episoden Corwin nevner i kommentaren sin virker sannsynlig på meg. Når han ble slik vet jeg ikke, men jeg kan huske at han gjorde ting som å legge glass i strikken til sokkene mine en gang jeg hadde satt ham på plass ved en Middag.

Han hadde en merkelig tiltrekningskraft på kvinner, og utnyttet den alltid. Det var som om han ikke kunne la være å skjende en pike for så forlate hanne. Han var som oftest minst like lykkelig over å kunne dumpe henne som å få fanget henne.

Han studerte med Dworkin lenge etter at Dworkin ble gal, og var nesten besatt av å være best. Han respekterte Fiona for hennes enorme ferdigheter med Mønsteret, men foraktet de som ikke klarte å finne et område de var like ubestridt best på. Hvordan Bleys og Fiona i det hele tatt kunne samarbeide med ham er meg en gåte, han avskydde og misunte Bleys, som kunne alt han selv feilet i.

I følge Corwin fengslet de ham til slutt, men han er typen som kunne prøvd et slikt triks for å vinne sympati. Det var kanskje nøkkelen til ham. Han var besatt av å ha sympati og andre følelser rettet mot seg slik at andre var følelsesmessig avhengige av ham og han dermed ble mektig.

Det er vel en beskrivelse av en gal mann jeg gir deg, men Brand var ikke bare gal. Han var i tillegg kalkulert ond og hensynsløs. Han hadde ikke syn for annet enn egne mål, og nøt makten det gav ham å knuse andres følelser og mål.

Bedre beskrivelse kan jeg ikke gi deg. Det er den Brand jeg kjente. Den Brand som gladelig ofret Deirdres liv i et håp om å redde sitt eget.

Dersom du virkelig er Brands sønn så kan du være sikker på at han hadde en plan med det, og at du før eller senere vil oppdage din farsarv. Sannsynlig vis på et tidspunkt det ødelegger alt du elsker.

Var det dette du ønsket å vite?"

-- Florimel

Brand var en foræder og gal. Han ville ødelegge Amber for å prøve å skape en verden slik han ville ha den.

-- Gerard

"Brand, sønn av Oberon og Clarissa ble Post Mortem dømt til døden for høyforræderi mot Amber, konspirasjon mot Tronen, ødeleggelse av Kongelig eiendom og grovt skadeverk i Amber's interessesfære i det 11. regjeringsår av Kong Random den første av Amber, Lysets fyrste, Beskytter av Arden Vokter av Remba... Svarte heller. Du kan lese selv."

-- Random

Brand var et geni som tippet over den tynne linjen til galskap. Han studerte med Dworkin og lærte mye av ham og andre kilder. Han var i Chaos før krigen og gjorde en avtale, han fant mektige kraftkilder i skyggene, og kunne nok om Trump til at vi kunne fange Oberon.

Innen magi og Trump var han den mektigste med mulig unntak for Dworkin. Dessverre var han da også gal og fant ut at han ville utslette verden og lage sin egen. Kanskje han ble slik fordi han ikke klarte å overgå Dworkin, kanskje var han alltid gal, kanskje gjorde Chaos eller noe i skyggen ham slik. Ingen vet, og nå er han borte. Fiona kjente ham dø, ordentlig, før hun slapp taket på ham."

-- Bleys

Han var en mann med svært varierende humør.

-- Katharina

Shamiza

Mikhail og Cynric prøvde etterpå å finne ut hva som egentlig skjedde.

"Jeg skjønner det ikke..."
"Hmmm....klø litt lengre opp, " avbrøt Cynric med lukkede øyne.
Jeg strøk forsiktig over fjærene som dekket hodet hans.


Jeg prøvde igjen. "Det er ikke som om..."
"Litt til venstre. Venstre!"


Jeg sluttet å klø ham. "Du hører ikke etter!"


Cynric lettet på et øyelokk. "Klø først. Snakke kan vi gjøre etterpå."
Pliktoppfyllende klødde jeg han over ørene og rett over nebbroten. Cynrics svake punkt. Tilslutt sperret han dramatisk øynene opp og nistirret på meg.

"Du blir søvnig...meeeget søvnig!"
Jeg fikk han til å holde nebb. Han flakset litt, men jeg hadde et godt tak.

"Det jeg ikke skjønner er hva som foregår inne i hodene deres."
Cynric så spørrende på meg. Jeg slapp taket rundt nebbet hans.


"Kvinnfolk. Jeg fatter det rett og slett ikke..."

Cynric så ut som om han moret seg umåtelig. "For en orginal observasjon," kom det sarkastisk. "Nå har du vel tenkt å komme med noen dype metaforer om fylliker, barn og sannhet også?"

"Til å være min trofaste, hengivne kamerat er du ganske oppkjeftig!" Jeg gjorde en innsats for å glo olmt på ham. Det var ikke spesielt vellykket.

"Skaff deg en hund," var svaret jeg fikk. "Greit, hva er det du ikke skjønner?"

Tonen var så ufordragelig at jeg hadde ingen betenkligheter med å kile ham på magen. Han synes det er under hans verdighet.

"Du er en falk, husker du? Egentlig skulle du ikke ha peiling på dette."

"Nei, hvis du ikke vil ha hjelp så..." Han agerte såret.

"Ok, hør her. Sahmiza og Katharina kranglet, ikke sant? Så prøvde jeg å hjelpe Shamiza, men da blir hun sint på meg og nå er de plutselig venner?? Og jeg tror de ler av meg! Jeg fatter ikke hva de holder på med..."

Det ble stille.

"Det kan være hekkesesongen," kom det ettertenksomt fra Cynric. "Da blir de som regel litt rare."
"Våre kvinner har ikke hekkesesong, de har hormoner i stedet."

"Hva er hormoner?"
Jeg sukket tungt. "Et eller annet inne i dem som får dem til å gjøre helt irrasjonelle ting som å spise 2 liter sjokoladeis på styrten. Hvis man kommenterer det så blir de sensitive og da gråter de...eller de drar til deg. Jeg er aldri helt sikker på hva som kommer."

Cynric nikket dystert. "Det var det jeg sa. Hekkesesongen."

Vodkaruletten

Mikhail hadde hatt en dårlig natt etterfulgt av en ikke spesielt behagelig morgen og formiddag. En endring i det politiske klimaet hadde medført et behov for nedskjæringer blant de lokale adelige.

I Volkhov tar man ordet "nedskjæring" bokstavelig....

Mye kan sies om offentlige halshugginger, og for Mikhails del hadde han egentlig ikke så  mye imot akkurat den måten å kvitte seg med fiender på, men dagens henrettelse hadde ikke akkurat gått etter planen.

Alt hadde gått helt greit til å begynne med. De dømte ble ført frem, behørig spyttet på av folket og plassert med hodene på hoggestabbene.

Hvordan kunne Mikhail vite at bøddelen Gamle-Igor knapt så noe lengre, men ikke ville innrømme det av forfengelighetshensyn? Hva pokker hadde nå en bøddel med å være forfengelig, uansett?

Etter tre kjappe hugg med øksa hadde Gamle-Igor ikke oppnådd annet enn å hugge armen av den forhenværende baronen av Rolensk. Tatt i betraktning behandlingen de resterende dødsdømte fikk, døde han relativt fort. Etter henrettelsen ble Gamle-Igor tatt i forvaring av et par velmenede munker, og Mikhail trakk seg tilbake til arbeidsrommet sitt.

Arbeidsrommet var kjølig og ikke minst privat. Mikhail sparket av seg skoene og slengte føttene på bordet. I hånden hans dukket det plutselig opp et dramglass fylt med en blank væske.

Metodisk og veloverveid begynte han å drikke seg full.

Da Duncan litt senere banket på og kikket inn så han ti tomme dramglass og en Mikhail som -til tross for at han ikke var _totalt_ dritings- heller ikke kunne beskrives som sjenerende edru.

Duncan ble vinket inn og plassert ved det samme bordet. Mikhail virket tydelig glad for å se ham igjen og mante generøst frem et glass med vodka der Duncans hånd burde ha vært.

En kjapp reaksjon fra Duncan berget glasset, men ikke innholdet, og Mikhail så overrasket ut. "Beklager, gamle venn...trodde du schto litt nærmere, Jeg skal lage en ny..."

Mikhail konsentrerte seg litt, og greide denne gangen å plassere glasset på bordplata fremfor Duncan. "Hør...jeg har en sj..en kjempeide. Vi kan spille vodka-rulett . Førsjt drikker du, og så drikker jeg...og så ser vi hvem som klarer mest." Mikhail så lykkelig ut ved tanken.

Duncan så ut som han moret seg. "Tja, hvorfor ikke? Men det er jo ikke helt rettferdig for meg, siden du har tyvstartet." Dette argumentet virket som om det forvirret Mikhail totalt, og han var lettere fraværende et par minutter før Duncan igjen minnet han på drikkekonkuransen.

Mikhail våknet til liv, og med litt anstrengelse fikk han manet frem en lang, men ikke spesielt rett rekke med fylte glass på bordet. Han grep etter det første, tømte det i ett drag og slengte glasset inn i peisen.

"For langt liv og god helse!" sa han. "Du må si en sj..en skål etter hver drink."

Duncan gliste og skålte "for damene!",da han tømte det neste glasset.

Det hele forløp relativt sivilsert, helt til Duncan utbrakte en skål "For venner mistet i kamp", noe som tydeligvis irriterte Mikhail. Mikhail var nå kommet til det kranglevorne stadiet og hadde visse problemer med å fokusere.

"Du sjkal allti dra fram de jævla krigene du har vært med på . Det er vel ingen sak å vær...å være med i krig??" Mikhail stirret intenst på Duncans høyre øreflipp. "Speschielt med moderne våpen...Man ligger jo bare der, åssa skjyter man.." Mikhail siktet med et imaginært gevær. "Slik skjyter man. PANG! PANG! Åssa dør de..."

Duncan så på Mikhail. "Det er vel et område du ikke vet så mye om." Stemmen var vennlig nok, men med en hard undertone som gikk Mikhail hus forbi.

"Hah...jeg er sjikker på at det er mye verre med midlalderkrig enn med sjånne geværer. Man sjer jo ikke de som dør engang. Såkalt rensch..renslig krig...kan jo ikke ta det alvorlig!" Mikhail tyllet i seg en ny drink på styrten, kastet glasset, men bommet spektakulært på peisen og traff portrettet av bestefar istedet.

Duncan var ennå ikke overstadig beruset, og var dermed i stand til komplekse ting som å tenke seg om. Egentlig burde han bare overse dette, få sendt Mikhail i seng så snart han sluknet (og det burde ikke bli så lenge til) og finne seg noe mat. På den annen side: det var forferdelig fristende å lære Mikhail en aldri så liten lærepenge....

"Mikhail, jeg kan jo ta deg med for å vise deg hva jeg mener. Hvis du tør?"

'Tør?!?! TØR!!!! Du spør om en storhertug av Volkhov, beskytter av etc. etc, oshv tør??!?!?!!!!' Mikhail hadde reist seg opp med glasset hevet som om han holdt et sverd. Han så et øyeblikk på glasset før han helte innholdet i seg i en slurk. 'Vi drar nå med en gang!!' Mikhail så indignert på Duncan før han sakte ramlet framover over bordflaten. Duncan klarte såvidt å feie vekk glassene og ta i mot ham da han kolapset. 'Hmmmm,' tenkte Duncan 'Jeg tror vi skal ta en prat i morgen tidlig'

Neste morgen våknet Mikhail og ville helst bare dø. Han hadde noen vage formeninger om at han og Duncan hadde drukket seriøse mengder med vodka kvelden før, og at det var et eller annet som Duncan skulle vise ham. Det banket forsiktig på døren, og en tjener tittet forsiktig inn 'Frokosten er servert herre, og hertug...' Han kom ikke lenger før Duncan dyttet han til side og spaserte inn i rommet. 'Opp og hopp!' sa han 'I dag skal vi ut i krigen!' Duncan trakk gardinene fra soveromsvinduet slik at dagslyset strømmet inn.

Litt senere hadde Mikhail sett på frokosten, og den hadde sett olmt tilbake. 'Om du er ferdig med å ikke spise frokost drar vi. Jeg må plukke opp noe utstyr før vi er klare.' 'Dra hvor?' Mikhail så ut som et stort spørsmålstegn. 'Åh, du uttrykte et ønske i går om å få se moderne, renslig krig' Duncan smilte ondt.

Et kjapt trumf-hopp via Craig, og søskenbarna var på vei ut i skyggene. I en skygge ikke langt unna plukket Duncan opp uniformer og våpen som lå og ventet på dem under noe buskas. Duncan fortsatte så, og terenget ble mer og mer kupert, og mer og mer jungel. Etter en stund til kom de ut av jungelen og inn på en kjerrevei. 'Ok, dette er skyggen' sa Duncan 'Jeg har lagt opp til at vi skal møte et lag lengre inn i skogen for å ta ut en installasjon ca. 10 km. herfra.'

Duncan studerte Mikhail kritisk. 'Hmmmm.. du ser ikke så værst ut. Bare lat som om dette er en jakttur hvor byttet har gevær og skyter tilbake.' Duncan plukket noe fram fra brystlommen. 'Stå stille et øyeblikk!' Mikhail ble litt forfjamset idet Duncan begynte å smøre noe fettete greier i ansiktet hans. 'Bare litt kamuflasjemaling slik at det i det minste ser ut som om du har vært med på dette før.' Etter å ha griset til ansiktet til Mikhail fant Duncan fram et speil og gjorde det samme med seg selv. 'En siste ting før vi møter de andre, husk at det er jeg som har kommandoen, om jeg sier at du skal gjøre noe forventer jeg at du gjør det uten spørsmål. Forstått?!?' Duncan hadde et blikk som minte sterkt om blikket til moren til Mikhail når han sa det. Mikhail nikket stumt og fulgte etter idet Duncan snudde seg og bevegde seg inn i skogen.

En stund etter hadde de to møtt fire andre, 3 menn og en kvinne, som var kledd på samme måte. Duncan trakk fram et kart fra lommen og begynte å forklare hva oppdraget gikk ut på. En fiendlig radar-stasjon skulle sprenges i lufta, og gruppen skulle etterpå bli plukket opp i båt ute ved kysten. Planen gikk ut på å snike seg inn i to frupper under ly av mørket, den ene gruppen (med Duncan og Mikhail) skulle skape en avledningsmanøver mens den andre gruppen skulle plassere sprengladningene. Duncan mente at troppene i området var relativt grønne og at de ikke burde by på så altfor store problemer. Etter en kort pause begynte gruppen å bevege seg inn i jungelen.

Det var blitt natt, og Duncan og Mikhail snek seg gjennom jungelen. Rundt dem var det fullstendig kaos, og Mikhails eneste holdepunkt var ryggen til Duncan foran seg. Mitchel som hadde vært i deres gruppe lå en kilometer unna i en blodpøl etter at han hadde blitt kuttet ned av en maskingeværsalve. Mikhail var gjørmete og blodig etter at de hadde kommet over en patrulje rett etter at radarstasjonen hadde gått i lufta. Kampen ble avgjort på kloss hold med kniver og maskinpistoler, og det ble ikke bedre av at det hele foregikk mens de var på vei gjennom et minefelt.

Mikhail lurte en stund på å skifte vekk derifra, men hadde bestemt seg at han ikke skulle gi seg før Duncan gjorde det. En plystrelyd fikk Duncan til å kaste seg ned under et veltet tre, og plutselig kom en voldsom eksplosjon som kastet Mikhail over ende. Lysglimtet fikk han til å miste nattsynet og når han kunne skimte ting igjen kunne han ikke se Duncan noe sted.

Plutselig kjente han noe kaldt presse mot nakken sin. 'Stå helt rolig nå' hørte han en stemme bak seg 'Oberst MacAllen, vis deg, ellers blir kameraten din et hode kortere'. Det raslet i noe buskas til høyre for Mikhail, og Duncan kom ut av dem med en pistol i den ene hånden. 'Helt rolig nå, Oberst, jeg vet hvor farlig du er med våpen, en feil bevegelse og kompisen kan plukke ut harpe og glorie.' Mikhail merket at mannen bak ham beveget seg slik at Mikhail sto mellom ham og Duncan. Duncan siktet med pistolen mot Mikhail, Mikhail så rett inn i løpet. 'Slipp våpenet nå, oberst, jeg ber deg ikke to ganger!!' sa mannen bak Mikhail. 'Beklager, Mikhail' sa Duncan og begynte å senke våpenet.

Mikhail skulle til å si noe da plutselig det ene benet knakk under ham og han falt sammen med en stikkende smerte i leggen. Det kjentes ut som trommehinnene hans sprengtes idet skuddet fra mannen bak ham strøk over hodet hans. Duncan løftet den rykende pistolen og puttet en kule mellom øynene på mannen som kom til syne bak Mikhail.

'Hvorfor gjorde du det der?' sa Mikhail da Duncan bøyde seg over ham. 'Jeg skulle jo akkurat til å fjerne han med magi.' 'Det hadde sikkert vært smart om magi hadde fungert i denne skyggen, så jeg tok ingen sjanser' 'Tok ingen sjanser!!!! Med å skyte meg i foten!!!' Mikhail virket voldsomt indignert. 'Jeg visste hva jeg gjorde' sa Duncan, 'Dessuten kan du jo ikke ha vært i krigen uten å komme tilbake med en kledelig bandasje. Kulen tradd da tross alt ingen ben eller vitale organer' Det så ut som om Duncan moret seg kongelig. 'Skal vi avblåse resten av krigen og dra hjem igjen? Jeg har noe meget god whisky i Craig som jeg tror du ville like å smake.' Duncan fant fram trumf bunken sin og bladde fram den av Craig. Et lite øyeblikk senere var det eneste som var igjen en kropp som ble stadig kaldere.

Senere:

"Jeg liker skygger med magi..."
"Jada, hold kjeft nå."