Emma, datter av Mikhail
|
|
|
|
Siden fiolinen min fortsatt var innesperret i Fanira, fikk jeg det
for meg at jeg skulle sjekke mer om dryader i biblioteket. Det kunne jo
hende at jeg måtte lage meg en ny.
Det var ikke akkurat oppmuntrende lesning. Dryader lå sammen med bare en mann i sitt liv, og da ble de alltid gravide sto det. Oops, den informasjonen burde jeg kanskje ha hatt for 70 år siden...Hva om dryaden jeg møtte da hadde fått barn etterpå? Jeg bestemte meg for å gå til Flora, og spurte henne om man kunne få barn med en trealv, selv om man bare lå sammen en gang.
Hun så en tanke oppgitt på meg. "Hva er det du har gjort nå, Mikahil? Du er klar over at det finnes andre skapninger med Kraft og andre kraftfoki enn oss og Thelbane, ikke sant? Drager er f.eks ofte basert på transskyggestoff, har jeg blitt fortalt, og kan nesten sees på som virkelige."
Jeg prøvde å bagatellisere det hele. Tross alt, det var jo ingen stor sak. "Vel, det er jo en stund siden...og det var bare alver, ikke noe alvorlig. jeg skulle få tak i et trestykke for å lage en fiolin, og hadde gjort en avtale med kongen for trealvene i en skygge. Jeg skulle få felle et tre, og han fikk noe småtteri. Det viste seg at treet var datteren hans, og det var ikke dødt. Jeg gjorde en avtale med henne i stedet. Hun ga meg et trestykke, vi uskadeliggjorde trekongen, og...ermm...lå sammen.
"Så du lå med en alv? En magisk skapning som drikker av magien mellom skyggene og er en del av mytene og religionen. En mystisk skapning på linje med en enhjørning eller en drage? Etter å ha rituelt drept hennes far?" Flora virket ikke direkte imponert.
"Nå flekket vi bare barken av ham...så jeg er ikke sikker på om han døde eller ikke. Han skrek ihvertfall fælt da vi dro. Hva mener du med at de drikker av magi?"
"Som de andre Magiske vesenene lever de av magi i tillegg til hva de nå måtte ønske seg av annen føde. Og som du sikkert vet er magi ikke nødvendig vis lokalt."
"Men er de mer virkelige av den grunn? Det finnes jo så mange skygger med alver. " Jeg vred meg litt i stolen. Det var plutselig blitt så varmt her inne.
"Det oppdager man vanlig vis ikke før etterpå... Dersom det var en vanlig skygge ville det ikke være noe spesielt med treverk fra henne i andre skygger, og hun ville ikke kunne slå rot andre steder om hun er hamskiftervarianten. Hun ville også dø momentant om du skiftet henne ut og hun ikke tapper inn i kreftene mellom skyggene, siden det ville være som å felle treet hennes. Virkelige Alver er noe man er litt forsiktig med."
Hmmm...nå begynte vi å komme inn på noe kjent. "Det er jo noe spesielt med treverket...det er jo den fiolinen jeg lagrer spells i. Eller tenkte du på noe annet? Hun snakket om at hvis man laget en neverkonte av barken til faren hennes ville maten aldri bli dårlig."
"Gode tegn og sterke indisier på at det er Virkelige Alver du har vært og lekt deg med. Særlig fiolinen. Om det hadde vært rene skyggealver ville den neppe vært velegnet for magi utenfor skyggen. At maten aldri ble dårlig fikk du testet det?"
"Nå har jeg lest at dryader bare er sammen med en mann i hele livet sitt, og da får de alltid barn. Hvordan blir det når amberitter blander seg inn?"
"Det kommer an på. Det er slett ikke usannsynlig at du har noen stiklinger stående omkring. Shapeshiftere kan visstnok bli gravide når de ønsker det."
"Stiklinger? Så det blir ikke folk av det?" Jeg stirret sjokkert på henne. Dette var verre enn jeg hadde forestilt meg. Å ha tre til barn?
"Det var en vits, Mikhail... Erfaring tilsier overraskende nok at utseende er noe barna arver fra partneren mer enn fra sin forelder fra familien. Dryader får vel dessuten kun døtre, så vidt jeg husker."
"Så om denne dryaden ville, kan det godt hende at hun har fått barn med meg...da bør jeg vel sjekke det. "
"Det kunne være en god ide, ja... Særlig slik gamle krefter har våknet til live i det siste. En datter på noen og sytti år med en mor du droppet glatt og drepte bestefaren til. Som du ikke har sett siden unnfangelsen. Slikt blir det interessante holdninger av." Flora gjorde ikke akkurat sitt beste for å være beroligende.
"Hmm...men hvordan kan man vite at det er sin unge, om man finner en? Det vil vel være en amberitt, men er det spesielt synlig før man har gått mønsteret? Jeg kan jo ikke bare drasse med meg de dryadene jeg finner i passe alder og slippe dem en etter en ned på mønsteret?"
"For det første er det svært vanskelig å detektere om en person er virkelig før vedkommende har blitt initiert. Det er en av grunnene til at man gjerne holder orden på avkommet sitt. For det andre er det tilnærmet umulig å gjette alder på en dryade. For det tredje tror jeg Random ville bli mindre begeistret om du tok med deg en skoleklasse unge piker på sightseeing i Mønsterrommet.
Random kan identifisere Virkelig potensiale med juvelen, men ikke om det er Amber eller Chaosblod i barnet. Om noen andre kan fastslå det med sikkerhet er uklart. Når det gjelder å finne ut om det er din eller Petter fra nabolandsbyens unge må du vel bare stole på moren..."
"Akkurat ja...vel, først får jeg sjekke om jeg har et problem. Og om jeg har det...så må jeg innrømme at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, men jeg finner vel på noe." Jeg sank oppgitt bakover i lenestolen.
Flora smilte søtt. "Det gjør du nok. En liten brunøyd og grønnhåret skjønnhet kan jo umulig være noe dårlig bidrag til familien."
Jeg stønnet. "Du kunne i det minste late som om du syntes det var et problem!"
"Du vet det sies at når de kommer i en viss alder vil alle kvinner bli mødre, og noen år etter det blir de gamle, og da vil de bli bestemødre. Tror du ikke jeg kanskje er blitt så gammel at jeg vil bli bestemor?
Jeg forstår at du synes det kna være et problem, men jeg ville fremdeles synes det var søtt med et barnebarn, selv om hun vel egentlig er grandniese."
Typisk tante å se det på den måten...
Jeg dro til skyggen der jeg hadde skaffet trevirke til fiolinen, og
fikk snakket med Alanis. Hun kunne fortelle at mye hadde skjedd etter at
vi i fellesskap hadde drept kongen. Drapet hadde svekket alvene, og
dvergene hadde fått spillerom til å invadere landet. Nå
var det ikke mange alver igjen, og den nåværende alvekongen
var for svak til å gjøre noe med det. Alikevel, hun angret
ikke på det vi hadde gjort.
Jeg fikk meg litt søvn, og satte meg deretter ned for å endre litt på historien i denne skyggen. Etter en stund fikk jeg ordnet det slik at lederen for dvergene hadde dødd for en tid tilbake. Dette ga grobunn for splittelse mellom de ulike klanene. Det vil ikke være usannsynlig at det kommer til å bryte ut indre stridigheter som får dvergene til å trekke seg tilbake.
Vi snakket litt mer. Jeg utsatte hele tiden spørsmålet som var grunnen til at jeg var her. Samtalen døde ut etterhvert, det var ikke så mye mer å si. Tilslutt fikk jeg spurt henne om vi hadde et barn sammen.
Hun svarte ja. Vi hadde en datter. For omtrent 25 år siden hadde en høy, tynn fremmed reist rundt sammen med et dvergefølge kalt Trolljegerne og spurt seg for etter unge dryader. Datteren vår forsvant fra lunden hun sto i, og ingen har sett henne siden.
Jeg var nok ikke helt rasjonell. Jeg dro til nærmeste dvergelandsby for å finne noen å snakke med. De virket ikke vennlige så jeg samlet en flokk med griffer for å angripe landsbyen. Først benyttet de magi, men etter at jeg hadde oppdaget det, var det ikke vanskelig å trekke all kraften vekk fra området.
De kjempet hardt. Det var bare tre dverger i live som jeg fikk tak i. En liten gutt, en gammel kone og en kriger som døde så snart jeg linket til ham. De to andre visste ingenting, og jeg drepte dem uten skrupler. Dette ville ikke føre noen vei.
Alanis hadde fortalt om Vandrerne som brakte med seg nyheter, kanskje de visste noe mer? Som i en døs reiste jeg, bestemt på å blåse i filler de som ville stoppe meg. Jeg kom til alveskogen. Den var ikke interessert i at jeg skulle finne noe, tornekratt sperret de stiene jeg ville bruke. Cynric kunne fortelle at vi ble overvåket, og tilslutt gadd jeg ikke mer. Med Mønsterlinsen lokaliserte jeg leiren, og teleporterte meg rett dit.
Det ble stor oppstandelse, som rimelig var, og det tok ikke lenge før jeg hadde våpen rettet mot meg fra alle kanter. En ung gutt tok ledelsen, og spurte hvem jeg var. Jeg forklarte at jeg var Mikhail, av Amber, og at jeg lette etter Vandrere. Det ble mumlet endel bak meg. Han lurte på hvor jeg hadde fått det navnet, og jeg sa at Alanis hadde fortalt det til meg. Jeg måtte legge fra meg våpnene, men fikk etter dette lov til å komme inn i leiren.
Der forklarte jeg at jeg hadde en datter sammen med Alanis, og at denne datteren var bortført. De kunne ikke fortelle så mye mer enn det Alanis hadde gjort…de ga meg et ‘token’ om jeg skulle komme tilbake, og ville snakke med dem.
Etter dette dro jeg tilbake til Amber.
Hva kan jeg si? Jeg har en datter jeg aldri har sett, som jeg inntil nylig aldri har hørt om. Jeg er ikke svimmel av lykke, eller overveldet av farsfølelse. Jeg er sint.
Jeg er sint på meg selv fordi jeg lot dette skje, når det er så enkelt å ta forhåndsregler mot det. Jeg er sint på meg selv fordi det aldri falt meg inn å sjekke om jeg hadde et barn. Jeg er sint på vedkommende som antagelig har tatt min datter vekk. Jeg er urimelig sint på min datter...rett og slett fordi hun er, og dermed skaper bry.
Jeg er sint på grunn av sjansen jeg har mistet til å kjenne datteren min. Sint fordi ingenting noensinne kan erstatte de årene vi har mistet, og fordi faren hennes er en slik drittsekk at han ikke kan stole på henne, om han finner henne igjen.
"For en stund siden fikk jeg vite at jeg har en datter ute i skyggene, sammen med dryaden som ga meg emne til fiolinen min. Jeg har også fått vite at denne datteren forsvant fra stedet for omlag 25 år siden, etter at en høy fremmed kom på leting etter unge dryader." Jeg satte meg ned i en lenestol, og manet frem et glass vodka. Det føltes som om jeg trengte det.
"Nyheten om at jeg har en datter er ikke en jeg setter pris på. Jeg har intet ønske om å ha en lausunge ute i skyggene. Nå det nå engang er slik, ser jeg på det som min plikt å undersøke nærmere rundt hennes forsvinning. Jeg kommer til å dra ut for å lete sammen med noen av de andre søskenbarna. Om hun eventuelt skulle være død, vil det ikke lengre være noe problem. Om hun er i live..." jeg nølte, "Det vil avhenge litt av situasjonen. Man kan ikke se bort i fra at jeg vil anerkjenne henne som min datter. Hva er dine tanker om dette?"
Vanligvis spurte jeg ikke Shamiza direkte om hva hun mente, hun har mange andre måter å uttrykke sine meninger på, men dette var viktig. Shamiza snakket rolig og kontrollert. "Dersom du finner henne og anerkjenner henne ville det vel løse problemet med arvinger? Du sikrer arvefølgen, noe som kanskje er ønskelig siden du ikke har allverdens lyst til å overta Volkhov, men likevel ikke vil overlate landet til kaos og borgerkrig."
"Jeg plasserer ikke en person som jeg ikke stoler noe på, eller vet noe om motivasjonen til på Volkhovs trone, uansett hvor mye den personen er min datter. Det blir ikke aktuelt. "Jeg stirret ned i glasset. "Sukk... Hvorfor ønsker du da å lete, når du ikke ønsker å finne? Dersom du anerkjenner henne eller hun kommer og kan bevise det og du er død har hun det sterkeste kravet på tronen etter deg. Hvis du vil unngå det må du først anerkjenne henne og så offentlig gjøre henne arveløs. Om hun er i live er hun faktisk det eneste du har etterlatt deg som vil vare for ettertiden..."
Jeg lurte et øyeblikk på å fortelle henne at jeg hadde større ambisjoner enn å etterlate meg en datter, men så ikke noe poeng i det. "Å anerkjenne henne som min datter, men ikke gi henne arverett i Volkhov er ikke det største problemet. Det er tross alt forskjell på min status som Amberitt, og som kronprins av Volkhov. Å fjerne arverett har vært gjort før. "Jada. Tradisjonen i Volkhov er å fjerne den med øks"
Shamizas stemme hadde en undertone jeg ikke helt greide å identifisere. Var det sinne? Misnøye, kanskje... "Det er andre måter å løse problemet på, selv i Volkhov. Det er ingen automatikk i at løsunger får arverett. Jeg..." Et øyeblikk var jeg tilbake til min barndom, hvisking i krokene om "horungen" til Katharina...jeg ristet det av meg, og fortsatte, "Jeg måtte godkjennes av tsaren, siden jeg var født utenfor ekteskap. Din posisjon vil ikke bli svekket."
"Det bekymrer meg ikke lenger. Etter det siste mordforsøket har jeg egentlig innsett at posisjonen ikke betyr så mye lenger. Jeg har den posisjonen jeg ønsker meg, et tilfluktssted om jeg skulle trenge det og gode venner og allierte. En sønn ville før betydd svært mye for meg, men ikke lenger. Dessuten er jeg vel for gammel nå. Jeg kjenner mer av historien din enn du aner, og ser problemene. De er ikke ukjente i Abnimar heller."
Det slo meg at jeg mye hadde ignorert Shamizas problemer ved hoffet. Selvsagt hadde hun også blitt utsatt for mordforsøk. Jeg har muligheten til å gå fra Volkhov når jeg vil, hun er bundet til å reise på mundane måter. Jeg gjorde et nytt forsøk på å forklare meg selv. "Hvorfor jeg ønsker å lete etter henne? Fordi hun er en ukjent faktor...fordi jeg ikke tar sjansen på at hun skal dukke opp om noen år, med planer om å ta hevn over meg eller min familie. Fordi Amberitter er våpen."
Shamiza bøyde lydig hodet, men noe lettelse, sorg eller noe annet kunne skimtes i blikket hennes før hun trakk det til seg og så ned. Jeg hadde ingen anelse om hva hun syntes om beslutningen min, men hun kom ikke til å protestere. Jeg strøk henne lett over kinnet. "Om jeg kunne endret på noe, ville jeg gjort det for deg."
"Husk hva du savnet i barndommen og hva du savner nå når du finner henne, elskede." Hun smilte stille. Vi tilbrakte resten av kvelden sammen, og jeg tenkte på det Shamiza hadde sagt. "Husk hva du savnet i barndommen, og hva du savner nå når du finner henne, elskede." Hva har jeg savnet? Jeg brukte å ønske at min mor - og senere Flora, Julian og Bleys skulle være glade i meg for min egen del. At jeg ikke alltid måtte vokte ordene og handlingene mine, som en storhertug av Volkhov eller hertug av Amber, men kunne være Mikhail. Bare Mikhail, det skulle være nok.
Jeg ønsket at noen ville sette seg ned for å snakke med meg, ikke for å lære meg noe, men for rett og slett å bli kjent med meg. Jeg ønsket at jeg kunne få vise hva jeg følte, istedet for å få en ørefik til fordi jeg var redd for den første.
Og jeg har innsett at ønskene mine er barnslige. Ingen Amberitt kan noensinne være "bare noen". Man er for alltid brikker i et spill, der det eneste du kan velge er om du vil være aktiv eller passiv. Mine lærere lærte meg at det ikke er trygt å stole på noen. At man bruker de man er glad i for å nå sine egne mål. At kjærlighet er knyttet opp til at man lever opp til andres forventninger At det ligger mer enn en grunn bak de fleste handlinger.
Jeg er takknemlig ovenfor mine lærere, fordi de har gitt meg mye verdifull kunnskap, Jeg er glad i mine lærere, men stoler ikke på dem. Dette har jeg lært, og ifølge dette har jeg ikke savnet noe. Jeg har vært i andre skygger og sett barn leke der. De har ikke livvakter. De har aldri blitt sendt til legen fordi en onkel hadde budt på giftig konfekt. De har aldri sett lekekameraten styrte i døden fordi noen skar over salreimen hans. Jeg har vanskelig for å forestille meg en slik barndom.
Er det rett å si at jeg savnet noe fordi min oppvekst var annerledes? Kan man savne noe man ikke har opplevd? Jeg er voksen nå, og jeg har fortsatt barnslige ønsker. Jeg tror ikke jeg noensinne vil få de ønskene oppfylt, til det har jeg endret meg selv for mye, men det stopper meg ikke fra å ønske det likevel. Jeg er ikke lengre i stand til å forestille meg et annet familiemedlem være ubetinget glad i noen, og tror dermed ikke at noen vil være ubetinget glad i meg. Det jeg har savnet har vært noe ingen av mine foreldre har vært i stand til å gi meg, og takket være deres oppdragelse er jeg heller ikke i stand til å gi det til mine barn.
Hvorfor skulle de vise seg å være annerledes?
Så lenge familien er en ulveflokk, må man oppdra rovdyr.
Så lenge vi oppdrar rovdyr, vil familien forbli en ulveflokk.
Jeg ser ingen ende på dette.
Tsarinaen og Mikhail var ikke helt enige om hvordan "datter-saken" skulle
takles, og Mikhail gjorde den feil å fortelle sin mor at hun ikke hadde
noe hun skulle ha sagt. Få dager etterpå sendte Tsarinen ut en
kunngjøring.
Forseelser mot
Henne er forseelser mot Volkhov. Ære til henne er Ære til Volkhov.
Hennes blod er Volkhovs blod. Hils henne med Ære." Hennes kongelige Høyhet Tsarina Katharina av Volkhov bekjentgjør
med dette i hele Nasjonen samt i Hovedstadene i den Gyldne Sirkel at Vi
har fått et Barnebarn. Vår sønnedatter skal kjennes i Volkhov og i
Sirkelen under sitt Prinsessenavn Dorotheya Nadiya Tatyana Anastasia
Barysav. Hun har alle rettigheter og Plikter som en Datter og Arving av
Barysav og de rettigheter Hennes farsarv gir henne.
Mikhail hadde ikke noe annet valg enn å godta denne anerkjennelsen.
Så dro vi tilbake til Alanis' skygge, alle
søskenbarna. Som
en eneste stor, lykkelig familie...i det minste ga det meg en
anledning til å se etter Tehanu, og Sheira fikk også
begynt å lære henne endel triks. Kim var vel med for
å demonstrere hvor villig han var til å stille opp for
andre, dessuten har han en tendens til å dilte
etter når Tehanu går først.
Jeg teleporterte oss først til Alanis, og introduserte henne for de andre. Deretter dro vi i retning Dvergefjellet for å finne Trolljegere. Litt småkrangling underveis avslørte at ingen av oss egentlig hadde noen plan. Duncan mente det var mitt ansvar, mens jeg personlig helst så at vi ble ferdige med dette så fort som mulig. Kanskje ikke det beste utgangspunktet...
Vi slo leir ved en slette, og diskuterte videre hvordan vi kunne få kontakt med dvergene. Siden de ikke likte alver, og vi definitivt lignet mer på alver enn dverger, var muligheten stor for at de kunne bli brysomme av seg. Jeg visste heller ikke hvilket språk de snakket her. Alvene snakket jo en Thari-dialekt, men igjen, det trengte ikke å bli så populært blant dverger. Planen om en snakkende fugl ble også forkastet som "for alvisk".
Det endte opp med at Duncan og jeg dro et stykke inn i skogen "for å fange en dverg", som Duncan sa. Vel inne i skogen brukte jeg Mønsteret for å finne, og deretter åpne tilgang til en dvergisk vaktpost. Duncan tok seg kjapt av dvergen og sørget for at han ikke laget bråk. Jeg undersøkte minnene hans og fant ut at han egentlig ikke visste stort. Han var satt på denne vakttjenesten som straff, det skjedde aldri noe på denne siden. Trolljegere var slike som slåss dypt inne i fjellet.
Det var tydelig at vi måtte lengre inn om vi skulle finne noe. Vi trasket tilbake til de andre, og fortalte hva vi hadde funnet ut. Senere satte jeg meg inne i teltet og begynte å undersøke området med Mønsterlinsen. Jeg gled lengre og lengre inn, og var spesielt på utkikk etter slag eller trefninger der Trolljegerne kunne tenkes å delta.
Tilslutt fant jeg et sted der noen tydeligvis overfalt en forsyningskolonne. En dverg i rustning og med tatoveringer pekte seg ut, og i det han kom stormende med øksa hevet, åpnet jeg med Mønsteret slik at han havnet i teltet der jeg satt. Brølende fortsatte han ut teltåpningen.
Jeg var ikke spesielt bekymret på de andres vegne. Tross alt, Duncan kan ta vare på seg selv, og Sheira er ikke helt borte hun heller. Dessuten er hun i stand til å shapeskifte bort skader. De to andre greide seg sikkert, og om de ikke gjorde det så jeg ikke på det som mitt problem.
Jeg gikk bort til teltåpningen og sendte et sovespell over dvergen, som i mellomtiden hadde blitt avvæpnet av Duncan. Øyeblikket etter dinglet jeg tre meter over bakken, holdt godt i jakkekraven av en Sheira i Kaos-form. Hun startet med å skjelle meg ut fordi jeg hadde sendt dvergen igjennom uten å varsle dem først, og endte med et bekymret "er du uskadd?".
Jeg fikk lov til å slippe ned, og forklarte at det ville tatt en dag lengre om jeg først skulle varsle dem, og så prøve å finne en Trolljeger igjen. Forklaringen min ble ikke spesielt godt mottatt av Kim og Tehanu, men det ble ikke snakket mer om det.
Sheira og Kim undersøkte dvergen, som viste seg å være en Trolljeger, heldigvis. Dessverre var han ganske ung, og visste ikke så mye mer enn at han skulle være lojal og tøff. Han led av en hel rekke typiske krigerkompleks, med andre ord. Det var tydelig at vi måtte lete etter flere for å få informasjon.
Dette satte jeg igang med neste dag. Det var litt plagsom å gå det mentale Mønsteret nå, det var akkurat som om det blåste mer når jeg skulle gå på line...Etter lang tid fant jeg ihvertfall noe som virket som et slagsted. Etter litt mer undersøkelse fant jeg flere leirplasser rundt slagstedet. Ting kunne tyde på at dvergene nå var i ferd med å velge konge ved å avholde rituelle slag. I det minste var det lettere å finne et utvalg av dverger nå.
Det slo meg plutselig at det ville være en fordel å sende igjennom flere, siden det tok så lang tid å lokalisere dem. Jeg sendte derfor igjennom tre dverger, med litt mellomrom. Det ble litt tumulter utenfor teltet, men de andre taklet det forsåvidt greit nok.
Etter ekstensiv bruk av mind touch fant vi ut følgende: Den høye, tynne hadde kommet for lenge siden, og lærte dvergene hvordan de skulle slåss med alvene. For ca 25 år siden hadde han (eller hun) kommet tilbake og hjulpet dem da alvene satte igang en motoffensiv. Den høye, tynne hadde reist rundt sammen med Trolljegere, og jaktet på dryader. Når de fant noen, brukte de magi som løste dryaden fra treet, og tok henne med seg inn i fjellet, til et spesielt rom.
Jeg gikk på leting etter rommet med Mønsterlinsen. Etter dvergenes beskrivelse fant jeg det, men det var beskyttet med magi. Antagelig kunne jeg kappet meg vei, men jeg ville ikke utløse alt som var av alarmer. De fangede dvergene kunne "fortelle" at de magibeskyttede rommene ville bli åpnet når den nye kongen skulle krones. Det kunne jo ta litt tid om man skulle vente til de var ferdige med å slåss...
Jeg begynte å fikle med historielinjen igjen. Etter litt mas fikk jeg ordnet det slik at slaget egentlig ble avgjort i går, og at det dermed var kroning om noen dager. I det jeg vred til stemmeskruen var det akkurat som om noe røk. Skyggen var i drift.
Jeg skjønte endelig hvorfor det hadde vært vanskelig å gå det mentale Mønsteret i denne skyggen. Antagelig hadde det vært få ankerpunkter som holdt skyggen fast, noe som medførte endel "slark" i noen parametre. Nå var det ingenting som holdt den fast lengre, og den gled langsomt, men ubønnhørlig bortover.
Før eller siden kom den til å havne i et void, og der kom vi til å sitte fast om ikke magi eller trumf virket. Jeg trodde jeg hadde kontroll over hvor mye tid vi hadde igjen. I det minste hadde jeg en fair sjanse til å komme meg ut før vi havnet i voidet.
Det var opplagt at noe av denne informasjonen måtte redigeres før jeg overbrakte den til de andre. Det var like før rommet ble åpnet nå, og jeg ville ikke ha turen ødelagt fordi noen ble hysteriske av informasjon de ikke har forutsetninger for å tolke.
Det at en ny konge var valgt presenterte jeg som noe jeg hadde funnet ut. At skyggen var i drift fortalte jeg, men ikke at vi kunne ende i et void. Som en sikkerhetsforanstaltning sa jeg at de skulle trumfe ut om jeg besvimte og ble liggende slik. Duncan fikk en litt mer utfyllende forklaring på skyggedriften, og tok det rolig som vanlig.
Vi slo ihjel litt mer tid, og det ble etterhvert på tide å se etter om de hadde åpnet rommet. Jeg brukte Mønsteret igjen, og fant denne gangen ut at jeg kunne "gå" rett til det. Det hang tynne, røde tråder på tvers av åpningen, men det gikk å brøyte seg vei. Inne i rommet var det ikke stort. Det var rester av grå trumfmagi, en seng, et skrivebord og en opptegnet portal på veggen. Jeg "gikk" ut igjen og måtte igjen rive ned røde tråder for å komme ut.
Vel tilbake i teltet oppdaget jeg at jeg hadde tynne sår over hele kroppen, som om noen hadde skåret meg med en hårtynn skalpell. Det gjorde vondt overalt, og hva verre var: det var bare 10-12 timer igjen til vi havnet i voidet. Vi tok en kjapp retrett til Craigh for å få tak i en lege. Det viste seg imidlertid at legen rett og slett ikke greide å gjøre noe med sårene. De var magiske.
Hverken spells eller Mønsteret greide å fjerne dem. Sheira tilbød seg å prøve, men jeg hadde som vanlig ikke lyst til å ha henne opp i hodet mitt. Jeg prøvde å trumfe Fiona, men fikk meg en mental ørefik i retur som mer enn tydelig indikerte at hun ikke ville snakke med meg. Deretter prøvde jeg Bleys.
Det varte og rakk før jeg fikk svar, og jeg holdt på å gi opp da jeg endelig fikk kontakt. Han hadde full beskyttelse oppe, og så ut som om han var klar til motangrep. Jeg begynte å forklare at jeg hadde fått noe magi på meg, men han avbrøt meg kjapt. "Du har bilder inne i deg. Du må få en shapeskifter til å se på deg, ellers kan du dø." Han virket alvorlig nok, så jeg brøt av og gikk for å finne Sheira. Egentlig følte jeg meg ikke så dårlig, men jeg tok ikke sjansen på noen annet.
Vi linket, og havnet i et slags skall utenpå kroppen min. Det var fylt av bilder, som et slags bildegalleri. Alle bildene forestilte unge kvinner, og alle var merket med kors. Vi lette i timevis uten å finne noe annet enn nye bilder. Gradvis ble jeg dårligere...Tilslutt fant vi tre bilder uten kors på. Den ene var merket "Mikhail", og forestilte en ung kvinne, ikke ulik Alanis. Den andre var merket "Kim", og den tredje var kun merket "vellykket". På dette tidspunktet greide jeg ikke å gjøre noe annet enn å ligge på bakken og hive etter pusten.
Sheira fant ut at det var trumfer, og at hun kunne få en forbindelse med dem. Hun som antagelig var min datter spurte "Når?". Sheira svarte "ikke nå," og brøt fort av kontakten. Kims datter fortalte at hun gjorde øvelsene, hvorfor ble hun forstyrret da? Den siste var annerledes. Smilende kommenterte hun at vi endelig hadde funnet frem. Det var mye morsommere når det var noen som jaget.
Hennes far var Oppdrageren, og han syntes at barna ble oppdratt feil i Amber. Dette skulle han rette opp. Hun visste tydeligvis om Brand, og at det var Sheiras far. Tilslutt sa hun at vi ville finne dem, nå når vi visste hvem de var. Etter dette brøt hun kontakten.
Sheira ødela bildene, og etter det følte jeg meg mye bedre. Vi dro deretter i retning Amber, siden ingen av oss hadde noen ideer om hvordan vi skulle begynne letingen. Jeg fikk lagt inn en rapport til Kongen om det som hadde skjedd. Litt tid brukte jeg rett og slett på å stirre på bildet av min datter. Det var underlig å ha noe håndfast, som viste hvordan hun så ut. Hun var ikke spesielt lik meg, hun hadde tatt mye mer etter Alanis.
Sheira hadde beskrevet psyken henne som uferdig, så antagelig var hun ikke kommet altfor langt med den treningen. Jeg kunne bare gjette hva Oppdrageren ville bruke henne til. Utpressing, kanskje? Drapsvåpen? Det ville nok være lurt å ikke stirre seg blind på et pent bilde, ihvertfall.
Det er et trist, men velkjent faktum at man ikke bør stole på Familien...
Amber ble forsøkt invadert, men invasjonen ble slått tilbake. Om dette kan andre skrive bedre enn meg, og det er forsåvidt heller ikke interessant i denne sammenheng. Det interessante var våre to små "hjelpere" som så beleilig dukket opp. Angivelig for å hjelpe oss, men selvsagt gjorde de bare forsvaret vanskeligere.
Så nå har jeg snakket med min datter.
Førsteinntrykk?
Ung. Forsiktig. Noen har lært henne opp slik at jeg ikke umiddelbart skulle bite hodet av henne. Hun hadde Mønsteret oppe hele tiden mens vi var sammen, et Rebma-mønster. En underlig sår følelse fór gjennom meg da jeg så det. Ikke engang Mønsteret kunne jeg gi henne. Trene henne til å mestre det, slik jeg hadde blitt trenet. Irritert kvalte jeg tanken i fødselen. Jeg var 70 år for sent ute til å bli sentimental...
Det kom ikke mye ut av samtalen. Hun ville ikke si hvem Oppdrageren var, knapt nok noe om hvem hun var. Hun ville ha navnet sitt. Jeg sa jeg ville tenke på det. Egentlig hadde jeg vel bestemt meg, og min mors anerkjennelse gjorde at jeg ikke hadde så mye valg. Uansett trengte jeg tid til å finne det rette navnet. Jeg ville ha noe som ikke bandt, et navn som ga frie muligheter.
Kim hadde i mellomtiden ikke stort hell i sine samtaler med M’Nbana. Hun hadde tydeligvis visse motforestillinger mot Kims livsstil, og Kim hadde rett og slett motforestillinger på generelt basis. Egentlig skjønte jeg dem godt begge to. Ingen av dem er noen drømmeslektninger, akkurat.
Vi samlet oss i et telt ute på sletten igjen for navneseremonien. Kim, M'Nbana, Tehanu og Duncan var der, sammen med ambassadørene fra Volkhov. De andre satte seg ned, mens min datter og jeg gikk frem til et bord som var satt frem. Det fikk gjøre tjeneste som alter i anledning dagen. Lysestaker, fremmanet så lik de i Sofiakatedralen som mulig, var plassert på hver ende av bordet. Jeg tente lysene, og fremsa velsignelsen på gammel-volkhovsk.
Jeg fortsatte med å messe frem tsarfamiliens slektstre. En endeløs rekke av navn, generasjon etter generasjon, kontinuitet... Det betydde noe for meg, innså jeg. Jeg ville at rekken skulle fortsette. Tilslutt kom jeg frem til min datter i rekken, og ga henne navnet Emma, datter av Mikhail. Om noen av de andre fikk med seg hva jeg kalte henne vet jeg ikke, men det spilte ingen rolle for meg. Det var på tide med hennes velsignelse...
Jeg tittet ned på dolken i beltet mitt og nølte. I følge gammel tradisjon skulle den stolte far snitte seg i tommelen, og velsigne barnet med sitt eget blod. Etter en episode med en forgiftet dolk, ble det vanlig å bruke vin istedetfor. Nå var jeg ganske sikker på at dolken min ikke var forgiftet, men visste ikke om jeg hadde lyst til å bruke Amberittblod til noe slikt. Hvorfor ta noen sjanser...
Jeg dyppet høyre tommel ned i et beger med vin, og presset den deretter mot Emmas panne og lepper.
"Kjøtt av mitt kjøtt
Blod av mitt blod."
Slik. Hun var min datter nå. Raskt bøyde jeg meg frem og hvisket på Thari i øret hennes:
"For det jeg har mistet, gråter jeg.
For det som kunne ha vært, sørger jeg.
For det som er tatt fra meg, kan jeg aldri tilgi."
Det var sagt. Kanskje dette var den eneste sjansen jeg hadde til å forklare hva jeg følte. Vi hadde mistet tid sammen, for mye tid fryktet jeg, men jeg ville bare at hun skulle skjønne at jeg brydde meg. Eller ville ha brydd meg.
Hun fikk en gargoyle i gave. Uten innlagte overvåkningsmekanismer engang. Jeg begynner å bli "soft"…
Gargoylen Gustaf, gitt i gave til Mikhails datter Emma