"Skyggene er så virkelige du føler de skal være. Uansett hvilke begrensninger du setter på deg selv så vil du alltid vite at i skyggene er det du som er sjefen. Du kan ha det bra og interessant dersom du begrenser hvilke av evnene dine du får bruke, og setter opp personlige regler for hva du kan gjøre. Kort sagt: du setter opp et spill med skyggene. Uansett vil du vite dypt inne at du kan når som helst gå eller ødelegge hele skyggen.
Hva som har betydning og verdi defineres av deg selv. Den dagen du tror det du gjør ikke har noen betydning dør du.
Etter en stund blir man lei, og da finner man nye spill og leker. Det er interessant å leve i en skygge en stund etter regler som begrenser mulighetene dine, men til sist ender man opp med familien. Det er ingen andre som er så sikre som motstandere. De kan leve opp til dine standarder, de er verdig motstand, og ikke minst: De kjenner til kjedsomheten og mangelen på utfordringer."
"Det er konkurranse mellom familiemedlemmene. Julian er mester i steinansikt, Fiona i mystiske hemmeligheter, Benedict i fekting og krigføring, Gerard i å leke tøff muskelmann. Du ser vi har alle våre spesialfelter, hvor vi er i særklasse best. Vi samler billige poenger og små seire overfor hverandre. Det er en form for spill som ligger i blodet. Det startet vel som en slags smisking for Oberon når vi alle var små, men ligger nå i dypet av oss alle. Det er en del av familien og en del av det grunnleggende i hver enkelt av oss."
Vi hadde vel et slags startskudd når Osric og Finndo forsvant. Da vi innså at det å være i Oberons gunst ikke bare var lurt men kunne være livsnødvendig. Det at den eneste måten å hevde seg på var å heve seg over de andre, og da startet vi. Nå er det så dypt i ryggmargen at vi teller og registrerer automatisk."