UÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!
Med et brøl kastet jeg meg over Martin, og prøvde å få inn et treff med smørkniven. Han så overrasket ned på håndbaken sin, der en enslig bloddråpe piplet ut fra en skramme, før han kjapt løftet meg opp, tok kniven fra meg og slengte meg inn i veggen.
Veggen var hard og vond. Jeg ség ned på gulvet som en våt vaskeklut, og prøvde desorientert å finne ut hva som var opp og ned. "Pokkers guttunge," hørte jeg fra noe som antagelig var "opp". Martin grep tak i meg, lempet meg over den ene skulderen sin, og begynte å gå nedover gangen.
Jeg sprellet. Hva om noen av de andre pasjene så meg? Jeg kom til å få høre det resten av året...
"Kutt ut!" kom det fra Martin. "Vi får se hva Flora mener om dette."
Florimel? Alle tanker om å opptre med et slags minimum av verdighet var som blåst bort, og jeg sprellet mer energisk enn før mens jeg tryglet og ba ham om å ikke ta meg med til Florimel. Hun kom sikkert til å sette meg i kjøkkentjeneste igjen, og jeg hadde allerede skrubbet nok gryter for en mannsalder.
Martin skiftet litt på grepet sitt. "Det burde du kanskje tenkt på før du angrep meg," kom det tørt.
"Jammen, jeg gjorde det bare fordi du var så slem mot Eva!" ropte jeg i desperasjon.
Han sakket farten, noe som var bra siden jeg begynte å bli litt småkvalm av å henge opp ned.
"Er det tjenestejenta du mener?" spurte Martin. "Ja, du kjeftet på henne fordi hun dultet borti deg med en kurv. Du kjeftet masse! Og hun er kjempegrei, og du får ikke lov til det!" Jeg vurderte å dra til ham i ryggen et par ganger for å markere et poeng, men tok til vettet.
Martin humret. "Vel, om det var en jente du gjorde det for, er jo saken en annen." Jeg ble sluppet ned på gulvet. Martin slo seg ned med ryggen mot et lintøyskap og gestikulerte at jeg skulle sette meg, jeg også.
Jeg nølte litt. Martin så ikke ut som om han var sint lengre, men jeg hadde ikke så lyst til å komme innfor en armlengdes avstand av ham. "Kom igjen, jeg skal ikke gjøre deg noe," kom det beroligende fra Martin. Jeg satte meg ved siden av, og kunne høre han mumle "...ennå, ihvertfall."
"Så. Du liker Eva?"
Jeg prøvde å ikke rødme. "Hun er veldig pen, og hun er alltid snill mot meg...."
Det ble stille en stund, og jeg tok sjansen på å spørre Martin om hvordan man merker at en jente er interessert. Og hva skal man egentlig gjøre for å få henne til å skjønne at du liker henne også?
Martin betraktet filosofisk veggen på den andre siden. "Du merker det godt om hun ikke er interessert, hertfall...
Det er en av de ting du må lære deg i livets skole. Det er erfaring du behøver."
Det hjalp jo ikke. Det er jo slikt alle sier til meg, uansett hva jeg spør om. "Hordan får man den erfaringen, når man ikke vet hva man skal gjøre?"
"Du må jo bare prøve. Når du er med den rette dama så går det av seg selv. Det er selvsagt flere teorier om hva som er det beste valget, men det har en tendens til å gjøre seg selv.
Det er bare å passe på å ikke feige ut, men likevel ikke være for pågående. La dama styre farten, selv om du styrer retningen. Og sier hun nei er det ikke sikkert hun mener det, men om hun plutselig blir sur eller lei seg eller noe slikt har du lært at hun mente det like vel..."
Jeg skjønte ikke helt hva han mente, men nikket likevel, slik at han ikke skulle skjønne det. Jeg ville jo ikke at han skulle tro jeg var helt grønn. "Skal man stoppe da?" spurte jeg.
"Har du tenkt å bli voldtektsmann, eller. Det er klart du stopper, tulling." Han lente tilbake som om han satt i en behagelig stoppet lenestol.
"Å.
Men jeg lurer på...at..."
Jeg hadde en vag følelse av at ansiktet mitt glødet rødt, men tvang meg til å fortsette.
"...gjør det vondt? For dem, altså?"
"Bare om du gjør noe du ikke burde, eller det er første gang. For dem, altså." Martin smilte ertende.
"Ikke bør? Er det ikke ganske enkelt?" Jeg var litt forvirret. Tross alt, du har en dings og hun har et hull. Hvor vanskelig kan det være?
"Joda, når situasjonen er riktig er det ganske enkelt. Så da kan du vel regne med at om det ikke er enkelt så er det ikke riktig situasjon."
"Akkurat." Jeg nikket igjen, selv om jeg ikke ante hva det var han snakket om. På tonefallet hans hørtes det ut som om han moret seg...jeg tok sjansen mens han var i godt humør.
"Martin? Trenger du å si ifra til Florimel om det jeg gjorde?"
Han gliste. "Neida. Men da sier du fra til meg neste gang kokkejenta er alene på rommet sitt, og skaffer meg nøkkelen."
"Jeg vet ikke helt, jeg får sikkert bråk om jeg knabber en nøkkel..."svarte jeg nølende.
"Det eller Flora. Det er jo ikke som om du ikke har knabbet en nøkkel før for å komme deg opp på taket eller ut fra pasjefløyen..." Martin lente seg godt tilbake mot skapdøra, med hendene bak hodet.
Det skulle da ikke han vite? Jeg prøvde en bløff. "Hvis du sender meg til Flora sier jeg at du ville jeg skulle gi deg en nøkkel!"
Han lo overlegent. "Og hvem tror hun på når jeg viser hva du gjorde med hånden min? Og kanskje forteller henne om den gangen du hang og dinglet etter hendene fra taket?
Jeg tror du klarer å få tak i den nøkkelen helt greit, jeg."
"Hvordan vet du om taket?? Har noen av de andre pasjene sagt det? I så fall skal jeg banke dem!" Jeg knyttet nevene. Det var selvsagt Kristoffer, den drittsekken...
"Storebrødre skal vite sånt. Det er jobben deres. Da sier du fra og leverer nøkkelen, da." Martin lignet mer og mer på en fornøyd katt på et soltak.
"...jeg kan si det til Vialle..." mumlet jeg.
"Og mamma skulle liksom tro på en liten sladrehank?"
Jeg hadde tapt. Men jeg kunne jo prøve å gjøre det beste ut av det. "Ok, jeg skal skaffe den nøkkelen. Men da vil jeg ikke ha mer bank for det her. Og du sier ikke hvor du fikk den fra."
Martin smilte igjen. "Du har egentlig ikke noe å forhandle med, men det er greit." Han reiste seg og børstet støvet av klærne sine. Jeg så etter ham i det han plystrende forsvant nedover gangen.
I det minste slapp jeg unna Florimel...