A tribute to my father

My father died January 26th, 1992, and that made a big difference in my life. I still miss him, still wish he was around. In 1997, five years after his death, I wrote an article on news, about what I still feal about him, and how I miss him. I have included that below, but it's in Norwegian.

For fem år siden satt jeg nede på RiT og gråt. Min far lå for døden i en seng, så fattigslig og alene. Og jeg kunne ikke gjøre noe fra eller til. Hjelpeløs satt jeg der, holdt ham i hånden og så at han kjempet for å overleve. Jeg visste det var den siste kampen hans og at han ville tape den. Min mor satt på den andre siden av sengen og gråt. Min søster satt ved hennes side og forøkte trøste henne så godt hun kunne. Min bror fikk vi ikke tak i.

Pappa kjempet så tappert. Han forsøkte ta kontakt med oss, men klarte det ikke. Han fikk aldri sagt farvel til oss. Det er en mager trøst å vite at jeg rakk fortelle ham hvor glad jeg var i ham. For jeg gjorde ikke egentlig det. Hvorfor sa jeg ikke noe da han levde? Det angrer jeg så bittert på. Jo, han viste at jeg var glad i ham, men jeg sa det aldri. Kjære Pappa, jeg er så glad i deg, og jeg savner deg så.

Pappa var sånt et fint menneske. Levende opptatt av andre mennesker, det var aldri nei i hans munn når man spurte om hjelp. Han var aktiv i så mange foreninger, og jeg beundret ham for hans samfunnsengasjement. Men det sa jeg aldri til ham. Jeg fortalte ham aldri hvor stolt jeg var over det. Vi i familien så ham ikke så veldig mye nettopp pga dette. Men vi ga gladelig slipp for ham til fordel for Amnesty International, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og alle de andre organisasjonene han brukte tiden sin på. Pappa, jeg er så stolt av deg. Hvorfor sa jeg aldri noe da du levde?

Han var alltid der når jeg trengte han. Jeg var pappas pike. Han kjørte meg fram og tilbake fra kamper og treninger, han øvelseskjørte med meg, han lærte meg skifte dekk på bilen, vi byttet eksospotte sammen, vi kjøpte bil sammen. Vi hugde ved, vi fisket, vi dro på campingtur sammen. Husker du turen vi hadde da jeg var 5? Hvorfor sa jeg ikke hvor mye det betydde for meg?

Du lærte deg bruke datamaskin i en alder av 61 år. Jeg var utålmodig og gikk fort lei, så vi endte opp med huskelapp på skjermen. Du bygde databord til meg. Du fikset skriveren min og kjøpte meg bøker. Alt for å gi meg en fordel. Du ga meg så mye, Pappa, og jeg fortalte deg aldri hvor glad jeg ble. Pappa, jeg er så takknemlig for alt du ga.

Mest av alt savner jeg kjærligheten din. Husker du alle de timene vi brukte på kontoret ditt, opp igjennom årene? Da du var maskinist på fabrikken hjemme i øksfjord? Du viste meg stolt fram for arbeidskameratene dine, før vi dro i kantina og kjøpte varm sjokolade. Jeg glemmer aldri at du ga meg pennesettet ditt, bare fordi jeg syntes det var så fint. Jeg lot deg aldri vite hvor glad jeg var i det settet. Husker du vi brukte sitte på kontoret ditt på Risvollan og snakke om vær og vind, om ting som skjedde rundt oss. Vi løste verdens problemer, og så kranglet vi om hvordan vi skulle gjøre det, vi hadde så forskjellige meninger. Hvorfor sa jeg aldri hvor mye de timene vi var sammen betydde for meg?

Hvorfor måtte du dø, Pappa? Jeg savner deg sånn. Stabiliteten, tryggheten, kjærligheten. Du satte alltid andre foran deg selv. Hvorfor fortalte jeg deg aldri hvor glad jeg var i deg? Hvorfor var det så vanskelig for meg å gi deg en klem? Vi savner deg så grenseløst mye. Kjæreste Pappa, jeg er glad i deg!

Fem år har gått, og i natt, på natta fem år etter, det mangler bare en time, så sitter jeg her og savner Pappa som om jeg mistet ham i går. Sorgen gir seg ikke, selv om den ikke plager meg så mye som da. Jeg bare måtte la verden få vite hvor høyt jeg elsket pappaen min.

Kjære dere som leser dette: ikke gjør som meg, ikke vent til det er for sent. Fortell menneskene du bryr deg om at du er glad i dem, det gjør så godt, og gleder så mye. Gjør det for deres egen skyld.

Sorgfullt,
  Lene